Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Jeg overvar engang et foredrag av en komponistvenn om vanskelighetene med å skrive for blåserinstrumenter, og hans publikum, som besto av profesjonelle musikere, snublet ut med knuter på hjernen, helt nedslått av den harmoniske jungelen vi nettopp hadde møtt: spill denne F’en som det står og det klinger som N-dur og C’en kommer frem som en dobbel Z, eller noe lignende. I sammenhengen er overgangen fra naturhorn til ventil-instrumenter, slik den dokumenteres i dette programmet, relativt enkel å forstå, selv om Steinar Granmo Nilsens artikkel i CD-heftet drøfter noen av de tekniske vanskelighetene messingblåsere står overfor – bytte av bøyler for å bytte toneart, håndstopping osv. – og verkene han har valgt her er ment å illustrere musikken på begge sider av disse byttene. Dette kom tidligere i Østerrike-Tyskland enn i Frankrike (og tradisjonene er fortsatt klare: franske messinginstrumenter har fremdeles en lysere tone enn de tyske). På baksiden av coveret står det at Steinar Granmo Nilsen spiller på «historiske horn», men av artikkelen fremgår det at de er kopier, og klaveret er et restaurert instrument fra rundt 1850. Fire forskjellige instrumenter er i bruk her, men du må lytte nøye for å høre forskjell. (Blåsere kan ikke fatte at slike ting ikke er åpenbare for oss alle.) Antagelig er det tilfeldig, men det er artig at hornet som benyttes i Czernys Andante e Polacca er bøhmisk, siden hans foreldre var henholdsvis fra Böhmen og Moravia; de snakket tjekkisk hjemme. Czerny hadde litt moro med musikerne i sin Polacca også: pianisten må levere en ultra-lang trille, og han sender hornet ned på en dybde som egentlig krever ekstra surstoff; Granmo Nilsen rekker akkurat bunntonen i løpet. Alle stykkene her er avslappet melodiske; ingen er slående individuelle. Men samtlige får kjærlig fremførelse, innspilt i førsteklasses lyd.