Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Frances-Hoad følger ingen spesiell komposisjonsskole, men foretrekker å skrive intuitivt avhengig av kravene og omstendighetene til hvert verk. Hun er ikke redd for å bruke diatoniske akkorder og serielle prosesser, noen ganger i samme komposisjon, om uttrykksmessige behov skulle oppstå. De ni stykkene som er samlet her, komponert i perioden 1998 (The Prophecy) til 2017 (den omarbeidede versjonen av Medea for solo fløyte), illustrerer den store variasjonen i hennes musikalske uttrykk. Det sterkeste er det tidligste (og marginalt lengste) verket her, cello- og klaverduoen The Prophecy, som utgjør det sentrale verket i programmet. Det ble komponert da hun bare var 17, og utgangspunktet var en forespørsel fra cellisten Ralph Kirschbaum og beretningen om en schizofren person som var «livredd for det evige liv har visste ville komme». Det blir gripende spilt av Rebecca Gilliver (som urfremførte det i 1998), akkompagnert av Sophia Rahman.

Frances-Hoad er utdannet cellist (og pianist), så det er ikke overraskende at hun har skrevet nydelig for disse instrumentene. Like imponerende som The Prophecy er suiten Songs and Dances (2011), forbilledlig moderne melodikk som ikke gir fortiden en lillefinger, mens den på en smart måte kombinerer fasetter av det lyriske og det danseriske i de tre satsene. (Pianisten her, Daniel Grimwood, urfremførte verket med en annen cellist, men David Cohen leverer en førsteklasses fremføring.) En helt annen klangbehandling viser seg i Game On (2015), et eksepsjonelt tresatsig verk for klaver og Commodore-64, begge instrumenter spilt av Yshani Perinpanayagam. De tre satsene går tilbake til «Game Theory, Commodore 64 gaming music, aksjemarkedet og finanskrisen», forklarer komponisten. Det er et pulserende bearbeidet stykke av toccata-typen, underholdende og skremmende i like stor grad (ikke minst på grunn av sin avsluttende visjon av en post-apokalyptisk verden).

Selv om dette bare er et utvalg av verkene, er det hele veien mye å glede seg over, som åpnings- og tittelsporet, The Whole Earth Dances (2016), en kort, ensatsig klaverkvintett for Schubert Ensemble (som spiller det her) eller den korte fløytesoloen Medea – vakkert spilt av Sara Minelli. Ikke all musikken vil falle i alles smak, antar jeg (den femsatsige Cloud Movements for klarinett, fiolin og klaver er spesielt utfordrende), med det er mye som fascinerer, og innspillingslyden er førsteklasses.