Thomas de Hartmann Orchestral Music Volume 2

Thomas de Hartmann Orchestral Music Volume 2


De Hartmann Symphonie-Poème No 1, Op 50. Fantaisie-Concerto for double bass, Op 65
*Leon Bosch (kontrabass). Lviv National Philharmonic Orchestra of Ukraine, dir. Theodore Kuchar
Toccata Classics TOCC 0676 (82 minutter)

Den kanskje mest imponerende musikalske oppdagelsen jeg har gjort de siste ti årene eller så er verkene til den ukrainsk-fødte eksilkomponisten, Thomas de Hartmann (1884-1956). 


Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen


Et langvarig prosjekt, som inkluderer flere plateselskaper (i Vesten), kuratert av pianisten Elan Sicroff, for å dokumentere hans betydelige produksjon – som jeg skrev om i min anmeldelse i april av den foregående Toccata Classics-utgivelsen – er nå kommet til orkesterverkene. De to som spilles her, komponert med åtte års mellomrom, er svært forskjellige i form og varighet: den pratsomme, timelange Symphonie-Poème No 1 (1934), og den langt kortere Fantaisie-Concerto for kontrabass (1942) som finnes i to versjoner, en med orkester – som her – og en med klaver (som er utgitt på Nimbus).

Hartmann ga alle sine fire symfonier tittelen Symphonie-Poème, så man kunne forvente en grad av tilhørende lyriske og illustrerende trekk man ikke forbinder med mer abstrakt symfoni-skriving. (På den annen side erklærte Sibelius en gang at alle hans symfonier i virkeligheten var dikt). Slik er det med Hartmanns symfoni, et verk av svært store proporsjoner som pågår i 66 minutter. Komponisten oppgir ikke noe program som sådan, men skrev i sine upubliserte memoarer (gjengitt i Toccatas omfattende CD-hefte) at den «kun er et musikalsk verk, uten noe absolutt emne. Ikke desto mindre føler man hovedtanken bak verket: Menneskeheten er forhekset av mekanikk, og er dermed uten tro og uten håp. Kun minner om fortiden bringer oss tilbake til et ideelt liv, til skjønnhet, til ungdom (Scherzo), ens hjemland (Andante).»

Hartmann fortsetter med å kommentere hvordan «den vanvittig virvlende dansen» i Finalen kaster lytteren inn i «kaos, fortvilelse og inn i utslettelse av den mekaniserte menneskeheten». Jeg er ikke sikker på at det er helt det jeg hører i den hodestups utviklingen i Allegretto feroce på slutten, med det er tydelig at komponisten hadde en filosofisk ide da har skapte dette store verket, og at det til en viss grad påvirket formens grunnide. Det er også interessant at Hartmann fullførte Symphonie-Poème No 1 bare et år etter den tilsynelatende lovprisningen av sovjetisk mekanisering, komponisten Maximilian Shteynbergs fjerde symfoni, TurkSib, inspirert av den store Turkestan-Sibirske jernbanens fullførelse. Begge verkene er rikt orkestrert med nesten Rimskij-Korsakov-aktig flukt: Hartmann bruker til og med en saksofontrio, men ikke for å erstatte hele messingseksjonen, slik CD-heftet antyder, bortsett fra i visse passasjer som ellers ville blitt spilt av horn, trompeter og tromboner. Saksofonene tilfører noen steder klanger som minner om Vaughan Williams (i verker som 6., 8. og 9. Symfoni, som ennå ikke var skrevet), og som utvider variasjonen i den tonale paletten. 

Jeg vet ikke hvor kjent Lviv National Philharmonic Orchestra of Ukraine var med dette til tider filmisk levende verket før innspillingen, gjort i september 2021, men de fremfører det med stor innlevelse og fortrolighet. En stor del av æren for dette må tilskrives dirigenten Theodore Kuchar, som holder hele byggverket sammen. Jeg kunne tenke meg en fremførelse som er litt fortere og tettere, men tror mange av de fortryllende detaljene da ville gått tapt. Den langt kortere Fantaisie-Concerto (1942), skrevet med dirigenten Serge Koussevitzky i tankene (han begynte sin karriere som kontrabassist) går like bra, selv om den kanskje totalt sett er litt mindre engasjerende. Grunnen kan være at er noe vanskeligere å balansere kontrabassen – som aldri har vært det mest dominerende soloinstrumentet – med et orkester. Innspillingen med komponistens eget klaveruttog av verket med Quirijn van Regteren Altena, akkompagnert av Elan Sicroff (Nimbus Alliance NI6411), en fremragende innspilling for dem som er interessert, er svært vellykket, men orkesterversjonen har i tillegg en fargedybde som Kuchar og Lviv-orkestret utnytter til fulle. Leon Bosch gir en enda finere gjengivelse av solostemmen, hans instrument synger og har imponerende driv. Etter den dristige åpningen, Allegro con brio, er den vemodige midtre Romance 1830 (uten tilknytning til Hartmanns sang med samme tittel fra 1936) nydelig inspirerende, og fremkaller Glinka i sitt hjem, Kotsjanivka. Den virtuose finalen Allegro commodo utgjør en strålende avslutning.

Utdrag fra John Mangans essay i CD-heftet til Toccata-innspillinger av de Hartmanns orkesterverk.