Skrevet av Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Hans mest kjente verk – eller kanskje, hans minst ukjente – er klaversuiten Prelude, Minuet and Reel, komponert tidlig på 1930-tallet og innspilt en rekke ganger, to ganger av hans elev John McCabe, og nylig (2024) av Duncan Honeybourne på labelen Heritage (HTGCD 132).

Han var en produktiv komponist. Hans orkesterproduksjon er ikke den største, men omfatter flere konserter (den for fiolin er med her), en rekke suiter og mindre stykker – mange basert på folkemusikk, som han hadde en livslang kjærlighet til – og hans Sinfonietta (1946) som dette nye albumet åpner med. Pitfield fikk spørsmål av ingen mindre enn Sir John Barbirolli om han kunne skrive en symfoni han kunne fremføre med sitt Hallé Orchestra, men den alltid beskjedne komponisten følte seg ute av stand til å takle et så stort verk. Resultatet var Sinfonietta, som er en herlig og for det meste lettbent kombinasjon av suite (inkludert en jovial Polka og en Jig på hver sin side av den sentrale Pavan) og et listig utformet sett med variasjoner. Finalen, Allegro risoluto, er derimot mer substansiell og gir et hint om hvordan en virkelig Pitfield-symfoni kunne ha hørtes ut.  Selv om den er ganske annerledes i stil, kan alle som har glede av Leif Solberg (spesielt symfonien)* eller de lettere folketone-suitene til Tveitt, finne mye å glede seg over i dette livlige verket, levende fremført av Liepāja Symphony Orchestra in Latvia.

Sinfonietta er ikke spesielt folkemusikkorientert. Det er heller ikke den korte Epitaph for strykere (1981) og Lyric Waltz (1988), som finnes i flere instrumentale versjoner; denne er for strykeorkester. Den udaterte samlingen med folketonestudier med tittelen Bucolics er imidlertid basert på tradisjonelle melodier fra England, Skottland og Irland.

Noe kan minne om den måten Vaughan Williams benyttet folkemusikkmateriale (begge komponistene var faktisk sporadiske folkemusikksamlere og korresponderte med hverandre), og enda mer i Fantasia on an Old Staffordshire Tune (1950). Dette er det ene av to konsertante stykker på platen. Det er basert på melodien The Little Room (Vaughan Williams kunne hele teksten, men ikke melodien: Pitfield var eneste kilde til den). Fantasien er et mildt lyrisk verk i fire deler, spilt i ett med en kort kadens som nr. tre. Det spilles nydelig av Emma McGrath, men de beskjedne tekniske utfordringene kan ikke sammenlignes med den i Concerto Lirico (1958), et rørende enkeltsatsig verk i fem nummererte deler, der de tre i midten har de opplysende titlene (Requiem—Cadenza—Release) som understreker konsertens minnesmerke-vinkling. Verkets urfremførelse i 1958 var så traumatisk for Pitfield at han ødela partituret (bare Requiem-delen, en elegi til hans venn, pianisten Albert Hardie, ble bevart). Heldigvis overlevde en mikrofilm i komponistens hageskur komponisten,epo og etter hans død ble veket rekonstruert. McGrath og Mann viser seg å være utmerkede partnere i denne fantastiske innspillingen som kan konkurrere med den som ble utgitt i 2023 av Lorraine McAslan og Martin Yates med Royal Scottish National Orchestra på Dutton Epoch (CDLX7221). Veldig god lyd.

* Den Lillehammer-baserte komponisten Leif Solbergs Symfoni og andre verk ble utgitt på Toccata Classics i 2014.