Tine Thing Helseth "Seraph"
Ewazen Trumpet Concerto Wallin Elegi MacMillan Seraph Arutiunian Elegy Poulenc, arr Storløkken Les chemins de l’amour, FP 106-Ia Grieg, arr Storløkken Cow Call, Op 63 / 2 Satie, arr Storløkken Je te veux
Tine Thing Helseth (trompet). Ensemble Allegria
Lawo Classics LWC1251 (49 minutter)
Tidligere var alle ledende trompet-virtuoser menn (Marsalis, Hardenberger, Antonsen, osv.), men i våre dager leder – heldigvis – kvinnene an, ikke minst Alison Balsom, Norges egen Tine Thing Helseth, Selina Ott og Lucienne Renaudin Vary. Helseths nyeste album med verk for trompet og strykeorkester (det fantastiske Ensemble Allegria som jeg ikke har opplevd før), er en lyrisk blanding av stort sett ukjente originalverk, og tre arrangementer av Jarle Storløkken av mer kjente verk.
Programmet har en noe vemodig side, med flere elegier, av Rolf Wallin – komponert til begravelsen av hans søster, Erna i 2009, der Wallin selv var solist – av armenske Alexander Arutiunian (2000), mest kjent for sin spennende Trompetkonsert, og den langsomme tredjesatsen til Eric Ewazens ellers lyse og luftige Concerto (1990). Ewazen (f. 1954) komponerer i en stil han refererer til som «20./21. århundres romantikk», men det firesatsige verket er også formet som en barokk-konsert. Et fint, om enn lett verk, der de hurtige satsene er fulle av raske passasjer laget for å utfordre, men også vise solistens evner – og unødvendig å si: Helseth turnerer dem med flukt og glede.
Den skotske komponisten James MacMillans Seraph (2010), hans andre trompetkonsert (den første var Epiclesis (1993, rev. 1998)), er nyere, men han skriver på den samme brede måten som Ewazen. Mye av MacMillans musikk henter inspirasjon fra katolisismen, og tidvis står (etter min mening) budskapet i veien for musikken. Men ikke i Seraph, hans beste konsert siden The World’s Ransoming for obo (1995-6). Yttersatsene er dynamiske og rytmiske, mens den midtre Adagio er mer lyrisk, og trompeten må dele rampelyset med en solofiolin. Helseth er i direkte kontakt med Balsom – som Seraph ble skrevet til – men det er ikke lett å velge mellom de to tolkningene; valget kan avhenge like mye av kombinasjonen av verk på platene som av noen annet. (Takemitsus Paths og konsertene av trompetkomponistene Arutiunian og Bernd Alois Zimmermann, er de andre verkene på Balsoms plate, Warner Classics, 6785902)
De tre arrangementene viser en annen side av Helseths musikalske personlighet, men selv om det er fint gjort skurrer de noe uttrykksmessig. Omarbeidelsen av Poulencs sang Les chemins de l’amour og Saties Je te veux understreker deres nostalgiske karakter, på samme måten som Griegs Kulokk, som er den beste av disse «ekstranumrene». Alle er imidlertid noe sukkersøte og kunstige. Fantastisk spill og lyd hele veien.
