Inspirasjonen til Night Lives er lydene og summingen som dukker opp etter solnedgang. En «utflukt til denne innhyllede verdenen av nattlige skapninger» er én beskrivelse av det, «en fantastisk forestilling av hvordan flaggermus, møll, ugler, mikro-organismer og andre nattdyr kommuniserer» er en annen. Verket er full av kvitring, ekko, stridulering* og summing som om lytteren er blitt forminsket til insektstørrelse i hagen. Satstitlene gir hint om skapningen og deres måter å kommunisere på til omverdenen, som Moth Molecules, Beyond Violet, Myotis osv., hver med et lite tonedikt av motivet. Tematiske sammenkoblinger binder de syv seksjonene sammen og det er, så vidt jeg kan bedømme, ingen spesifikke opptak av virkelige insektlyder.

Musikken i disse stykkene er ganske unik og gir en pekepinn om selve verkets natur. Det kreves enkeltmusikere til forskjellige fløyter (her Anne Karine Hauge, som også er å høre på Lawos nye innspilling med konserter av Karsten Brustad), klarinetter (Rolf Borch), slagverk (Bjørn Rabben), Arturia MicroFreak – en eksperimentell hybrid synthesizer – og Moog Opus 3 (Kenneth Karlsson, sammen med Rolf Borch og komponisten), pluss Cikadas strykekvartett og kontrabass (Håkon Thelin). Alle musikerne spiller også på det som – til liten nytte – er oppført som «objekter» og mange bruker også megafoner. Sistnevnte er kanskje mer relevant for en livefremførelse; på plate eller via streaming utgjør de et mindre viktig element. Spor- og utøverlisten i albumet henviser dessverre til en tidligere versjon av albumet, der åtte spor var meningen; her er de to første slått sammen til Moth Molecules, så – om man ser bort fra spor 1 – må alle sporene reduseres med én. 

Ut fra dette kan det være klart at det Tjørgersen (f.1982) har laget er like mye en lydskulptur som et musikalsk uttrykk. Det er mye musikk gjennom hele verket – kanskje best hørt som en elektronisk suite – som i de stemningsfulle fløytesoloene i 4. del, See with Sound, eller den pastisjaktige komponeringen i klassisk stil (mer antydning enn imitasjon) i den avsluttende Mountain of Green Stentors, selv om dette gradvis forvandles til noe som ligner på et 80-talls konseptalbum. Den femte delen, Bat Club, en kort, livlig toccata, har også et veldig retro, nesten ikke-klassisk aspekt. Men mye kunne like godt kategoriseres som støy fremfor musikk. Alt i alt tror jeg Night Lives kanskje bør høres live, med sine fruktduftende innganger, belysning og lysende drinker for å skape en «nattklubb for insekter», men Auroras album fanger med fin lyd, et fascinerende konsept.

* Lyden som oppstår når insekter gnir kroppsflater mot hverandre.