Skrevet av Guy Rickards – oversatt fra engelsk Hilde Holbæk-Hanssen

Det stykket er ikke med her. Det er derimot hans glitrende fiolinkonsert Pleasure Garden (2021), som jeg hørte i Royal Festival Hall i London i 2022, med Daniel Pioro – som er solist her – dirigert av Andrew Manze. Denne konserten, sammen med flere andre høyprofilerte urfremførelser, sikret ham i 2023 The UK Critics’ Circle Young Composer Award, som jeg hadde æren av å tildele ham i London samme år.

Fremførelsen av konserten som er med her, er av den praktfulle fremførelsen 6. november 2021 av Pioro med BBC Philharmonic Orchestra – der Coult er «huskomponist» – dirigert av Elena Schwarz. Inspirasjonen bak de tre skinnende satsene er gode eksempler på de uvanlige begynnelsene i mye av Coults musikk, som nesten alle har beskrivende titler – med unntak av hans to strykekvartetter (2018; 2024) og seks etyder for solo fiolin (2010-14; 2020). Første sats er Dyeing the canal blue for Queen Victoria, inspirert av det feilslåtte forsøket i 1851 på å skjule det forgiftete vannet i Bridgewater Canal i Manchester ved å farge det blått (i stedet det fikk en stygg nyanse av grønt!), fulgt av Francesco Landini serenades the birds. Dette refererer til den vidgjetne italienske 1300-talls-komponistens eksperiment med hvorvidt fuglene ville synge mer hvis han spilte på sitt organetto (et slags lite akkordeon) i Firenzes hager, mens finalen refererer til japanske stein-hager og deres sammensetning. Resultatet glitrer mens Pioros fiolin danser lystig gjennom Coults vakkert skrevne verk, som beskriver skiftet fra fiasko til utforsking til den massive steinhagen.

Platens tittelverk, Three Pieces That Disappear (2021-3), har tilsynelatende en tilsvarende lunefull atmosfære. Den midtre satsen, Boisterous then placid, hentyder til Stravinsky-aktig neoklassisime, Britten og Mahler, og i finalen benyttes en innspilling fra 1951 av Schönbergs Strykekvartett-konsert (1933 – som igjen er en omarbeidelse av Händels Concerti grossi op. 6 og 7). Opprinnelsen finner vi imidlertid i covid-pandemien, og den de mange helsemessige, emosjonelle og kulturelle omveltningene og forskyvningene som formet den perioden. Ideen om å glemme, enten sin identitet, kultur eller musikk er den underliggende understrømmen til dette tredelte verket, derav de mange hentydningene og halvsitatene (også fra Coults egne stykker), som genererer en følelse av tap som unektelig er rørende. BBC Philharmonic, som her dirigeres av Marty Brabbins, gir en delikat og følsom fremstilling av denne nyanserte, og tidvis litt skjøre musikken.

Andrew Gourlay dirigerer orkesteret i de to sangsyklusene, begge sunget av sopranen Anna Dennis. I Beautiful Caged Thing (2015 – det tidligste verket på platen, til Coults egne tekster), er komponistens klare orkestrering nøye beregnet for ikke å overdøve sangere, eller tilsløre ordene, uansett hvor fragmentarisk de kommer. De tre sangene er en meditasjon over kjærlighet og lidenskap, den første full av «Vakre synder, lik vakre ting … for mørket», som presenterer seg åpenlyst i den midtre Monstrous marionettes, der den (kvinnelige) innesperrede er «fri i hennes fengsel av lidenskap», en fange av «Prins Paradoks». Den avsluttende I am tired of myself tonight har en påtakelig følelse av de depressive etterdønningene etter et samleie, hvor sangeren rolig observerer at på tross av all ilden fra «den røde stjernen (som) hadde kommet jorden for nær» er hun «ikke det minste brent». Det synges vakkert av Anna Dennis, som fanger all ilden og sløvheten i teksten og musikken. 

Hun er like vokalt forlokkende i en nyere kantaten After Lassus (2023), der lyrikken får større spillerom i et nydelig sekssatsig partitur. Coult har laget flere arrangementer og bearbeidelser der eldre verk – inkludert Hildegard von Bingens O Ecclesia og en Tartini-sonate – får en mer moderne harmonikk. I After Lassus, er det som om renessanse-mesteren møter en rekke komponister fra forrige århundre – inkludert Vaughan Williams, Britten, H K Gruber og Maxwell Davies – mest opprørende i den nesten sleske fjerde satsen, Justus cor suum, som kunne vært snytt ut av en nattklubb i Weimar-republikken! Ganske så morsomt hele veien og lekkert spilt.