Torvund: A Walk into the Future
Øyvind Torvund: Sweet Pieces*,**; Archaic Jam***; Symphonic Poem No 1: Forest Morning; A Walk into the Future
*Øystein Moen (mini moog; prophet; mellotron). **Håkon Stene (slagverk). ***Jørgen Træen (gitarfeedback). Oslo Filharmoniske Orkester, dir. Olari Elts
Aurora Records ACD5116 (57 minutter)
«Å muliggjøre umulighet [som kunne vært en passende tittel på dette albumet] […] er etablert praksis» skriver Jennifer Gersten i CD-heftet om komponisten Øyvind Torvund (f.1976).
En slik umulighet er å forene det uforenlige, og i Torvunds lekne sammenstillinger av fransk impresjonisme, syntetisk og konkret lyd og gitarfeedback er det et gjennomgående trekk i verkene som her presenteres. Integreringen av produsert støy i et hovedsakelig orkestralt landskap – spesielt i slagverket, her utført med stor dyktighet av Håkon Stene som tidvis minner mer om en Foley-artist som legger på lydeffekter på film – er smart tenkt. Lydforsterkede gummibånd, steiner som slås mot hverandre (Jon Leifs ville ha blitt henrykt!), plystring og hjemmelagede instrumentteksturer medvirker også til å foredle eller tilsøle teksturene ytterligere (alt avhengig av egen smak). Å muliggjøre umuligheter kan være enda riktigere.
Torvunds referanseramme er tydelig i samlingen med tolv Sweet Pieces (2016; Gersteins notis oppgir feilaktig 2019, men albumoppføringen er korrekt), komponert til NyMusikks Only Connect-festival. De presist konstruerte miniatyrene er laget for å tillate sameksistens og gjensidig næring mellom akustisk og elektronisk musikk. Tidvis er det vanskelig å høre sammenhengen mellom de akustiske og elektroniske instrumentene. De sporadiske hentydningene til andre komponister – Debussys Clair de lune i stykke nr. 2, Messiaen-lignende ekstase i det siste, Sibelius og Strauss andre steder – inngår i den uttrykksfulle blandingen, som også kan høres i den temmelig heftige, mer flyktige Archaic Jam (2017), skrevet til Donaueschingen Musiktage. Her består de utenomorkestrale elementene av samplet lyd (fuglesang er kanskje det mest fremtredende) og Jørgen Træens gitarfeedback. Effekten her er snarere en duett mellom det akustiske og ikke-akustiske, om ikke helt i harmoni, så snarere i en slags tilnærming på slutten.
Symphonic Poem No 1: Forest Morning (2019) ble skrevet til Oslo Filharmoniske Orkesters 100-årsjubleum og urfremført av dem under Vasily Petrenko. Det lengste enkeltsporet på platen har unektelig en mildere atmosfære, som Gerstein assosierer med Ravels Daphnis et Chloë. Jeg ville ikke gått fullt så langt, men den pastorale stemningen er svært fremtredende, og jeg ville anbefalt en potensiell kjøper som er usikker på platen å begynne med dette herlige stykket. Det avsluttende A Walk into the Future (også 2019) har et mer resignert, filosofisk uttrykk og er kanskje en meditasjon over døden (komponistens far billedhuggeren Gunnar Torvund gikk bort like etter at stykket ble fullført). Som Gersten skriver: «Vi kan ikke omgå tomrommet – men vi kan plystre på vei inn i det.»
Innspillingsdatoer er ikke oppgitt, kun urfremførelsene mellom 2016 og 2019, men jeg antar at disse engasjerte og velspilte fremførelsene – alle dirigert av den fremragende Olari Elts – fant sted i 2022 eller 2023. Auroras lyd er førsteklasses.