Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

For dem som ikke kjenner hans musikk er hans stil polystilistisk, i den forstand at den er en blanding og sammensmelting av mange forskjellig idiomer fra rock (han var et ledende medlem av det populære estiske rockebandet In Spe, men forlot det sent på 1980-tallet for å fokusere på seriøs musikk) til ny-enkelhet, atonalitet og romantikk på sent 1900-tall. Sporadisk bruk av gregoriansk sang i noen tidlige verk nærmet seg forsiktig den «hellige minimalisme» til komponister som Arvo Pärt, de sparsomme teksturene til latviske Pēteris Vasks, selv om den begrensede energien i stykker om Symfoni nr. 1 (1984, rev. 2018), Insula deserta (1989) og Symfoni nr. 4, Magma (2002) er hans egen. Tüürs musikk er innspilt på flere selskap, ikke minst Ondine. Det er det tyske ECM New Series som mest konsekvent har fremhevet ham i en serie med åpenbarende innspillinger (på albumene Crystallisatio, Flux og Strata). 

Dette nye albumet består av tre ganske nye verk, sentrert rundt hans siste symfoni, den tiende, ÆRIS (2021). Avhengig av uttalen, kan tittelen bety kobber eller messing (Æris) eller luft (aeris); bruken av en konsertant hornkvartett som fremtredende element uttrykker tydelig begge betydningene. Og dette er en bemerkelsesverdig tankevekkende, uttrykksfull symfoni, en som går på tvers av tradisjonelle form-konvensjoner, blander elementer sammen eller ser på dem på en annerledes måte – som i 2. sats (symfonien spilles sammenhengende uten egne spor på satsene) som hovedsakelig er en stor variasjon over åpningstemaet. Den scherzo-lignende 3. satsen åpner for ny utvikling av tidligere presentert materiale, og dette er tradisjonelt, de musikalske trådene knytes sammen i finalen. Hornkvartetten, her det fremragende ensemblet German Hornsound som jeg aldri har hørt før, er tidvis fremtredende som én mega-solist, ellers individuelle, og noen ganger en del av orkesterveven. Olari Elts dirigerer en fengslende beretning som jeg kommer til å lytte til flere ganger. 

Elts, en mangeåring samarbeidspartner med Tüür, er tilegnet platens siste stykke, De profundis (2013), en utvidet orkestermeditasjon (med et fremtrednede engelsk horn) over den kjente middelalderhymnen. Den nyere Phantasma (2018) er derimot vekselvis dynamisk og atmosfærisk, og henter inspirasjon fra Beethoven – en tilbakevendende inspirasjonskilde for denne komponisten, spesielt Coriolanus-ouverturen som bare hentydes til og ikke siteres direkte. Begge verkene utgjør en fin kontekst for symfonien, og alle tre verkene fremføres strålende av Estlands nasjonalsymfoniorkester i en av de mest underholdende nye orkesterplatene jeg har opplevd inneværende år.