Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Mye tankevirksomhet er nedlagt i programmeringen, som i hovedsak består av fire cellosonater – tre er spesielt merket som sådanne, og Janáčeks Pohádka («Eventyr») er nærmest en timinutters minisonate. Den åpner med en nagende vakker tolkning av sonaten til Frank Bridge (1913–17). Han er nesten mer kjent i dag som Brittens lærer enn i kraft av seg selv, og denne sonaten tilhører vanligvis utkanten av repertoaret – men den smertefullt lyriske klangen og resignerte fortvilelsen som Mørk og Gimse finner her gjør den til en av de største cellosonatene fra det 20. århundre. Den fanger din oppmerksomhet fra første tone, og den berører hjertet ditt. 

Det er bare et kort stilistisk skritt fra Bridges impresjonisme til Debussy hvis cellosonate åpner med et dristig barokksveip, men snart synker ned i introspeksjon. Der spiller Mørk og Gimse utsøkt, og etter en episode hvor det virker som om instrumentene erter hverandre à la Pantalon og Columbine, svinger musikken seg til de store høyder og danser rundt ørene dine som en glorie av fugler.  

Det er med Janáček og Britten jeg ikke er helt overbevist over tilnærmingen de tar; harmonisk og rytmisk hadde begge komponistene en skjørere og mer kantete uttrykksform enn Bridge og Debussy, men Mørk og Gimse fortsetter å fremheve den skjønnheten de finner; jeg bør faktisk innrømme at jeg ble overrasket over hvor mye poesi de avdekket, og mine forbehold kan like godt være et enkelt spørsmål om behov for litt mer tid til å se kjente saker i et nytt lys. Men det er mitt problem: Jeg kan trygt anbefale denne fabelaktige innspillingen som et vitnesbyrd på den skyhøye internasjonale standarden på to av Norges fineste musikere.