Tsjaikovskij
Symfoni nr. 2 i c-moll og nr. 4 i f-moll, opp. 17 og 36
Tonhalle-Orchester Zürich, dir. Paavo Järvi
Alpha Classics 735 (76 minutter)
De skjellsettende innspillingene av Tsjaikovskijs tre siste symfonier, er Jevgenij Mravinskijs med Leningrad-Filharmonien i 1960 (pussig nok i Watford, nord for London): det er en villskap og glød i dem som er intet mindre enn insiterende.
Siden den gang er det kommet talløse gode innspillinger, men når Paavo Järvis Tsjaikovskij-serie med Tonhalle-Orchester Zürich er avsluttet, blir den en sterk utfordrer til førsteplassen. Den begynte med en fabelaktig innspilling av Symfoni nr. 5 og Francesca da Rimini på Alpha Classic 659, og fortsetter nå med denne sammensetningen av nr. 2 og 4 som er fullt på høyde med de tidligere. Den avdøde amerikanske dirigenten Johathan Sternberg bemerket en gang til meg at høyt tempo i seg selv ikke er noen dyd. Det viktige er detaljene, siden detaljer selv kan skape inntrykk av hastighet. Som i hans Beethoven- og Brahms-serier fra Deutsche Kammerphilharmonie Bremen (på RCD Red Seal), demonstrerer Järvi hvor klar han er over dette poenget. Hans oppmerksomhet på detaljene vektlegger Symfoni nr. 2, uten å ofre noe av dens sjarm, og i nr. 4 kommuniserer han tanken på et individ i kamp med skjebnen – du kan tolke den tanken så vagt du bare vil, men det er helt klart en fornemmelse av det eksistensielle i yttersatsene, av livet på kanten av en eller annen fryktelig avgrunn – skjønt helt uten hysteri (og metallisk russisk messingklang!) som er tilstede i Mravinskys tolkninger. Kort sagt, en villt spennende fremførelse som får håret til å reise seg i nakken din. Järvi synes å ha inngått en avtale med Tonhalle-musikerne: «Spill for meg som om morgendagen ikke finnes, og jeg skal sørge for at hver eneste tekstur i orkesteret kan høres.» Og herregud som de spiller for ham. De må ha vaklet ut av Tonhalle etter at opptakene var over og falt sammen i en haug i Zahnradstrasse. Rull ut Volum 3!