Skrevet av Guy Rickards, oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen

Samtidsmusikk er ikke alltid opptatt av å flytte grenser eller benytte harmoniske, teksturale og soniske ytterpunkter. For hver banebrytende elektroakustiske eller harmonisk avansert nyvinning, er det kanskje skrevet hundrevis av verk som konsoliderer tidligere stilistiske fremskritt eller ignorerer dem helt! Denne fremragende nye samlingen feirer dette mangfoldet ved å bruke repertoar for bratsj-duo, en rimelig esoterisk gren i klassisk- og samtidsrepertoaret, der Peter Mallinson og Matthias Wiesners spill er en sammenhengende fryd, i likhet med Lynn Arnolds kyndige klaverakkompagnement der det trengs.

Dette albumet er på ingen måte bare for bratsjister. Det stilistiske omfanget har «noe for enhver smak», men jeg tror det store flertall av lyttere vil la seg engasjere grundig. Hovedsaken er arrangementene, enten direkte (i fem av verkene) eller gjennom referanse til eller sitat fra tidligere komponisters verker. I hvert tilfelle preges omstøpingen av den eksisterende musikken av en helt moderne tilnærming, noe som kommer tydelig fram i åpningsstykket, en bearbeidelse av Iain Farrington (hvis kammerversjoner av Mahlers symfonier virkelig er åpenbaringer – jeg hørte Das Lied von der Erde på konsert i fjor) av en av J. S. Bachs viola da gamba-sonater. Et sublimt verk i et hvilket som helst format, Farringtons arrangement har et bein i både fortid – som en barokk triosonate – og samtid, som en klassisk sonate for moderne instrumenter.

Et av albumets høydepunkter er Stephen Kisers mesterlige transkripsjon av to fantasier «For to diskantintrumenter», instrumentale perler av den engelske madrigalkomponisten Orlando Gibbons (1583-1625, i år 400-årsjubileet for hans bortgang); de sammenflettede linjene er en glede å lytte til, spesielt når det fremføres med så perfekt intonasjon og samspill. Det samme gjelder Sally Beamish’ transkripsjon fra 2019 av hennes egne stykker for to fioliner, Prelude and Canon (2005), der skotsk folkemusikk brytes gjennom en «Bach-linse». Mallinson og Wiesner er ikke mindre dyktige i den lille Duo (1920) av York Bowen, mest kjent for sine senromantiske komposisjoner, Alexander Wunderers behagelige Duett (1948) i sen Strauss-stil, og Peter Letankas Gershwinian Nostalgia (2019) som har med velkjente standardlåter som «It ain’t necessarily so», «I got rhythm» og «Summertime». Pianist Arnold skinner her, som hun gjør i Hong Kong-fødte Raymond Yius Three Shidaiqu Transcriptions, fine omarbeidelser av kinesisk populærmusikk fra 1920-40-tallet – før den ble forbudt av kommunistene i 1952 (shidaiqu-sjangeren holdt seg i Hong Kong til 1960-tallet).

Midten av programmet er imidlertid det største av originalstykkene, den uakkompagnerte suiten The Pleaides (2023) av Detlev Glanert fra Hamburg. Han er blant verdens ledende komponister og det vises i denne samlingen av glitrende mytologiske tonebilder, som er et overbevisende eksempel på at samtidskomposisjon kan være både attraktiv og driftig. Med fantastisk lyd og med Dan Jenkins’ fine Elgar-transkripsjon som ekstranummer, er dette en vinner-plate.