Ukrainske klaverkvintetter
Lyatoshinsky Ukrainsk kvintett Silvestrov Klaverkvintett (Til Boris Lyatoshinsky) Poleva Simurgh-kvintett
Bogdana Pivnenko (fiolin), Taras Yaropud (fiolin), Kateryna Suprun (bratsj), Yurii Pogoretskyi (cello), Iryna Starodub (klaver)
Naxos 8.5709098 (78 minutter)
Da de fem ukrainske musikerne spilt inn denne platen i Store konsertsal i M. V. Lysenko Specialized Secondary Music School (KSSMBS) i Kyiv, mellom 11. og 17. desember 2020, var landet preget av Covid-19-restriksjoner. Hvordan kunne de vite at landet, tre måneder etter at platen ble sluppet i desember 2021, ville være invadert, med hovedstaden (nesten) omringet og et dusin byer i ruiner? Men den voldsomme ukrainske motstanden gjenspeiler stryken og dybden i deres kultur, noe som reflekteres i denne aktuelle samlingen av klaverkvintetter.
En av landsfedrene i ukrainsk musikk, Boris Mikolayovich Lyatoshinsky (1895-1968, en nesten samtidig av Hindemith, men han levde litt lenger) ble født i Zhytomyr, vest for Kyiv. Hans firesatsige Ukrainske kvintett (1942, revidert i 1945) ble skrevet under en tidligere konflikt som herjet Ukraina, Nazi-okkupasjonen 1941-3, selv om den nøden landet hadde lidd et tiår tidligere under Stalin også kan forklare verkets ladete og stridbare atmosfære. Sentralt står den langsomme satsen, Lento e tranquillo, hvis innledende, numne følelsesmessige uttrykk står i sterk kontrast til resten av verket, som om en dør ble åpnet inn til stoisk sorg. Selv om den relativt konservative stilen gjorde den akseptabel for myndighetene under krigen – verket vant til og med Stalin-prisen – kan det tilbakeskuende aspektet også ha vært et uttrykksmessig poeng som minner om den korte perioden med ukrainsk selvstyre på 1920-tallet. Det er litt av et vitnemål.
Valentin Silvestrov (f. 1937) er utvilsomt Ukrainas fremste nålevende komponist, internasjonalt kjent for sine orkesterverker (han fullførte sin niende symfoni i 2019) og serien med innspillinger på det München-baserte plateselskapet ECM New Series. Klaverkvintetten med undertittelen «Til Boris Lyatoshinsky», ble komponert i 1961 som en hyllest til hans lærer. En gang i tiden var Silvestrov en avantgardist (i den grad det var mulig i Sovjet-unionen), men i kvintetten dempet han seg til et mer tilgjengelig tonespråk i yttersatsene Prelude og Aria – selv om den midtre Fuge fortsatt er ganske heftig.
Victoria Poleva (f. 1962), som Silvestrov opprinnelig fra Kyiv, har også endret stil fra radikalisme til den som er blitt kalt «hellig minimalisme». Hennes Simurgh-kvintett hentyder til en gammel sufi-historie om fødselen til den allvitende og velvillige fugleguden i persisk mytologi. Polevas verk er egentlig et tonedikt i langsomt tempo, som bygger og kombinerer flere elementer til en større enhet. Selv om det er en interessant idé, syns jeg ikke verket har nok teksturell og tematisk variasjon til helt å lykkes, tross hengiven innsats fra de fem utøverne. Dette kan delvis skyldes det noe todimensjonale spillet – et problem også i Lyatoshinsky-kvintetten – som tilfører en gråtone, men musikkens uttrykkskraft er det ingen ting å si på. Naxos’ lyd er akseptabel, men ikke eksepsjonell
