Unamna
Løvlid / Hytta / Nyhus Siri Dale-visa. Der kom en rev. Huldri rop på kjerring i li. I Ola-dalom, i Ola-tjønn. Bådnlåtar. Kalven dansa / Dei svartbrune hestar. Ranveig. Det var i min ungdom. En konge hersket i Østerdal. Slått (I morgon, Astrid). Lokkar. Liten var guten. Grevevisa. Jeg går i tusen tanker. En liten grå mann. Gud fader mig så underlig.
Unni Løvlid (vokal), Anne Hytta (hardingfele), Ingfrid Breie Nyhus (flygel og harmonium)
Simax Classics PSC 1397 (64 minutter)
Konseptet bak Unamna er å se tilbake på de ofte ikke navngitte kvinnene som bidro med kildematerialet til folketonesamlingene til Grieg, Frants Beyer og Julius Röntgen, spesielt de som finnes i Griegs 19 norske folkeviser, Op 66 (1896). Den eneste identiteten som er sikker er den til Gjendine Slålien som ga Grieg melodien Gud fader mig så underlig (den siste i albumet, Gjendines bådnlåt). Unni Løvlid, Anne Hytta og Ingfrid Breie Nyhus har samskrevet, dels improvisert, dels komponert en innsamling av de samme folketonene, og noen ganger inkludert varianter fra andre regioner.
Den årvåkne vil se at det er seksten spor på Unamna, ikke nitten. Dette skyldes trioens tilnærming ved å tilføre nye, noen ganger rå kontekster til melodiene, tidvis kombinert dem i enkeltsatser, som i åpningssporet Siri Dale-visa, tittelen i Griegs 4. sang, men som her kombineres med elementer i nr. 2, Det er den største Dårlighed. Noe lignende skjer i Anne Hyttas hardingfele-instrumental Slått (I morgon, Astrid) som er sammensatt av Griegs Op 66 nr. 10 og 15. Det er til og med en sats, Kalven dansa / Dei svartbrune hestar, som er konstruert fra tonene man bare hører i midtdelene av nr. 15 og 17 i Op 66; det spesielle her er at de første delene av Op. 66 nr. 15 og 17, der Grieg har gitt begge tittelen Bådnlåt, får ulik behandling av Løvlid, Hytta og Nyhus som henholdsvis spor 3 (Huldri rop på kjerring i li) og 2 (Der kom en rev).
De mindre årvåkne bør advares om at det knapt er noe av Griegs fornemme, salongaktige romantiske arrangementer her. Behandlingen spenner fra relativt korte, greie gjengivelser til kompleks, moderne rekomponering som føles nærmere Karin Rehnqvists kulning-baserte verker, selv om Unni Løvlid for det meste unngår de skarpe ropene i den svenske komponistens mest karakteristiske verk. Ikke desto mindre er det et stort stilistisk spekter her, ingen steder mer hørbart enn i solostykket Huldri rop på kjerring i li, som åpner mer som et radiofonisk lydlandskap enn et typisk musikkstykke, før det langsomt går over til mer vanlige linjer i siste tredjedel.
Fremførelsene er, som man kan vente, perfekt utført, de tre musikerne og arrangørene samarbeider i perfekt harmoni. Jeg kan forestille meg at dette albumet hos potensielle tilhørere kan vekke like mye nysgjerrighet som fremmedgjøring, men det er unektelig fascinerende lytting.
