Skrevet av Martin Anderson. Oversatt fra engelsk av Mona Levin

Ofte anses Falstaff som en overraskende kontrapunktisk blomstring mot slutten av Verdis karriere, men denne kvartetten viser at ompa-bassene i hans tidlige operaer var resultatet av bevisste stilistiske valg, og at Verdi definitivt kunne hente frem mer tradisjonelle håndverksmessige former når han ønsket det. Det hjelper også at Vertavo-kvinnene griper enhver mulighet til å demonstrere dybden i verket, hardtslående og vennlig hviskende når det kreves. Jeg innrømmer at det er ganske lenge siden jeg har hørt det, men denne innspillingen overbeviste meg raskt om at det er et langt bedre verk enn jeg husket, både mer ærlig i emosjonene og mer gripende i sitt drama.

Deres tolkning av Sibelius’ kvartett Voces intimae synes å utgå fra en helt annen synsvinkel enn den i Verdi: mens den innspillingen er stram og drivende, finner de i Sibelius en uvanlig grad av rom og ro, noe som understreker den elegiske kvaliteten i verket. Enkelte ganger er tempoet så langsomt at du tror drivkraften vil vakle, og så, på slutten av første sats forstår du hvorfor: det er en hørbar nytelse i den avsluttende akkordpassasjen gjennom smaken av disse klangene. En oppmerksomhet på selve lyden av musikken er fremtredende i begge fremførelsene, der også de nære mikrofonene bidrar. Men i Sibelius setter de langsomme tempiene fokus på det, og de gjør den sentrale Adagio di molto-satsen (den tredje av fem, og absolutt den lengste) enda mer gripende enn vanlig: man fornemmer at musikken bare så vidt opprettholder roen i møtet med sønderrivende sorg, smerten blir ytterligere akutt gjennom tilbakeholdenheten i spillet generelt. I begge verk er den reinspikka tekniske perfeksjonen en fryd i seg selv – tonehøyde, rytme – hva du nå velger å fokusere på, men hemningsløsheten i finalen i Sibelius er spesielt spennende, som å se en antilope springe nedover et stupbratt fjell.