Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Jeg kunne lett ha latt den passere, men i løpet av lyttingen har den vist seg å være fengslende, gripende til og med. Mye av dette skyldes Daniel Sæthers sjelfulle mannlige altstemme og de fremragende andre stemmene som følger ham stykke for stykke, men det skyldes også kvaliteten på disse fem svært forskjellige verkene.

Tittelsporet er Knut Vaages tonsetting av et dikt av Hanne Bramness, som livlig beskriver norsk vinterlandskap. Vaage behandler imidlertid den mannlige altstemmen nesten instrumentalt, som om den veves inn i det akkompagnerende ensemblet med elleve musikere, sentrert rundt en strykekvintett (med kontrabass). Opprinnelig ble Vintersang komponert i 2019 for mezzosopranen Tora Augestad og det Berlin-baserte tidligmusikkensemblet Lautten Compagney, men på Sæthers forespørsel har Vaage gjort denne innspilte versjonen med noen små endringer i vokalstemmen og erstattet den opprinnelige oboen med tverrfløyte. Lutt, theorbe og cembalo (Anders Eidsten Dal, som også spiller orgelpositiv) fra den første versjonen er fortsatt med, det samme er slagverk, her spilt av Kjell Tore Innervik. Vel så viktig er imidlertid den fascinerende skjønnheten i Vaages musikk. Det er en nesten impresjonistisk kvalitet i mye av denne 25 minutter lange kantaten, som flyter med overbevisende logikk. Vaages store sang Urlicht (2017) er derimot sparsom, nesten avkledd. Teksturmessig er dette en duett for mezzosopran og kontratenor, kun akkompagnert av Ole Christian Haagenrud på klaver. Til tross for den tonale og teksturmessige forskjellen har ikke Urlicht noen mindre besettende effekt. 

De andre tre verkene har ikke den samme iveren og intensiteten som Vaages komposisjoner, ikke minst fordi det harmoniske språket er mer rett frem, til og med velklingende, noe som kanskje reflekterer deres mer religiøse og åndelige innhold. Herman Vogt har satt musikk til Frans av Assissi i sin motett Laudato si (hentet fra Solsangen), dempet og pastoral for mannlig alt, blokkfløyter, cello og orgel – den samme instrumentasjonen som i Kjell Mørk Karlsens Meditatio sacra (over Paulus’ brev til filipperne). Disse omgir Karlsens nesten 50 år gamle sangsyklus Jordens oro viker, Op 31 (1975), for den begrensede paletten kontratenor, blokkfløyte og cembalo. Syklusen benytter dikt av seks forskjellige svenske diktere, men i den siste satsen, Vi människor (av Verner von Heidenstam), er Sæther erstattet med den svensktalende Elisabeth Holmertz som leser mer enn synger teksten, slik Karlsen indikerte. Det er et fint, om enn strengt, preg over verket, og typisk for den oppmerksomhet for komponistens intensjoner som er symptomatisk for hele dette milde, insisterende programmet.