Skrevet av Guy Rickards. Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen

Småskala-produksjoner av store operaer er ikke noe nytt, og mange komponister har laget dem gjennom årene) for eksempel Poul Ruders med The Handmaid’s Tale som jeg skrev om i fjor, vanligvis for å legge til rette for forestillinger i mindre teatre med mer beskjedne ressurser. Wagners operaer byr på uvanlig store problemer i denne sammenheng, slik Ben Woodward beskriver det i CD-heftet; rikdommen i Wagners orkestrering er i stor grad avhengig av både størrelse på orkester og mangfold av instrumenter. Woodward har erfaring med nedjustert Wagner som pianist i en versjon av hele Ring-syklusen for klaver og sang for ti år siden. Men kammeropera-selskaper som Regents Opera i London har større ressurser i sin syklus, som går fra 2022-24, og til den har Woodward nedskalert Wagners enorme instrumentering til bare 18 musikere – helt uten klaver! 

Denne platen presenterte fire utdrag av de tre størst operaene (synd at man ikke kunne inkludere noe fra Rhingullet), i tillegg til Isoldes Liebestod fra Tristan. Tross den episke skalaen i det Wagnerske teater, er handlingen på scenen stort sett lagt opp til duetter eller tersetter. Valkyrien er en av dem, med unntak av ensemblet i Valkyrierittet, og denne sammenstillingen av episk skala og intim interaksjon er en nøkkelfaktor i å drive dramaet fremover. Et lite orkester vinner mye i lydmessig klarhet, i tillegg til intimiteten i menneskelig interaksjon (eller himmelsk, siden det er guder som står på scenen). Dette høres i åpningssporet, forspillet til Valkyrien, der de individuelle linjene blir like hørbare som hos sangerne, her Wotan og Brünnhilde, som ikke risikerer å bli overkjørt av orkestret (noe som tidvis hender i fullskala oppsetninger). Gjengivelsen av Brünnhildes offerscene på slutten av Götterdammerung skifter karakter til noe som mer ligner personlig sorg enn katalysator for ødeleggelsen av de nordiske gudene og deres Valhall. 

Det er kraft i musikken, uavhengig av instrumentasjon, noe som høres i Siegfrieds smiesang i 3. akt av Siegfried (ikke Valkyrien, som det står i CD-heftet og på coveret, en sjelden, uforklarlig glipp av Toccata), hvor helten (sterkt sunget av Philip Modinos) forfalsker sverdet Nothung mens Mime (Holden Madagame) planlegger tyveriet, bare for å bli kuet når Siegfried svinger sverdet. Ja, det er tap av kraft på grunn av manglende instrumenter – ikke overraskende i musikk der komponisten selv måtte oppfinne et nytt instrument, Wagner-tubaen, for å øke kraften og rekkevidden. Den vokale stjernen i oppsetningen er imidlertid Catharine Woodward (tilfeldigvis, dirigentens kone), som leverer sterke fremførelser av Brünnhilde og Isolde. Hun får god støtte av Regents Opera Ensemble og sin ektemann, nydelig innspilt. Jeg er ikke sikker på hvordan disse nedskalerte versjonene vil lyde over fire kvelder (i Ringen), og heller ikke i den fire og en halv times lange Tristan, men hvis de legger til rette for å bringe denne musikken ut til et bredere publikum som ellers ikke ville få oppleve den, så reduser, reduser, reduser!