Skrevet av Guy Rickards – oversatt fra engelsk Hilde Holbæk-Hanssen

Noen oppnådde betydelig suksess mesn de levde, som for eksempel Ernst Krenek og Hanns Eisler, mens for andre – som grekeren Nikos Skalkottas – er tiden ennå ikke inne. Egon Wellesz (1885-1974) befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. Han var født i Wien og studerte med Schönberg og lærte seg hans tolvtonemetode på et tidlig tidspunkt, men avskrev aldri helt tonaliteten, til Schönbergs store irritasjon. Wellesz avskrev i løpet av sin lange karriere, med ni symfonier, ni strykekvartetter, seks operaer, fire balletter, konserter, en rekke kammer-, vokal- og korverk, heller aldri tolvtonemusikken. Etter Anschluss flyttet han fra Wien til Storbritannia der han ble professor ved Oxford University og en kjent autoritet på bysantinsk musikk. Denne karriereendringen endret det bredere perspektivet på ham som først og fremst lærer og akademiker, fremfor skaperen av godt over hundre verk.

Fem av de sene kammermusikkverkene er samlet på denne velkomne og banebrytende platen fra Toccata Classics, sentrert rundt den alltid driftige Veles String Trio. Den London-baserte trioen er et internasjonalt ensemble bestående av fiolinist Hartmut Richter (fra Tyskland), bratsjist Ralitsa Naydenova (Bulgaria) og cellist Evva Mizerska (Polen). De spiller den tidlige String Trio fra 1962, et kortfattet og overbevisende verk der de to hovedsatsene, Molto sostenuto og Adagio, begge følges av kortere stykker, Vivace og Allegro moderato, der sistnevnte fungerer mer som en coda til Adagio enn som en fullverdig finale. Her holder fortsatt, etter mer enn to tiår i sitt nye hjemland, Wellesz’ Wienerstil seg. Det samme gjelder Vier Stücke op. 105, egentlig komponert i 1969 og utgitt like etter, men så revidert i 1971 ifølge korrespondanse med den østerrikske bratsjisten Gottfried Martin (men ikke trykket før i 2005). Disse fire stasene er – for det meste – mer fortettete, korte studier, ganske kyndig plassert før finalen Molto tranquillo, som med 8’05” er det lengste sporet på platen.

 Forskjellen mellom de to versjonene av op. 105 er små, teksturmessige klargjøringer for å avhjelpe forståelsen av det som fortsatt er alvorlige verk med krystallklar briljans og presisjon (finalen er lite kortere). Som forventet er det mye av den samme stilen i de noe tidligere Vier Stücke op 103 for strykekvartett, men her er stykkene langt med konsistente. Den polsk-fødte fiolinisten Gabriela Opacka-Boccadoro tilslutter seg imponerende sømløst ensemblet i denne fantastisk overbevisende musikken, mens Peter Cigleris forståelig nok blir mer fremtredende i det tidligste verket, Klarinettkvintetten fra 1959. Hvis du ikke kjenner Wellesz’ musikk er kanskje kvintetten det beste stedet å begynne. Et kort, klassisk formet verk, alvorlig i åpningssatsen Allegro commodo, lyrisk i den midtre Adagio og livlig og humoristisk i den avsluttende Allegro vivace. Men hvert verk på platen følger sin individuelle uttrykksmessige bane, der alle har den samme blandingen eller sammenstillingen av alvor, lyrikk og humor. Fremførelsene er omtrent så ideelle man kan ønske seg, med lys og klar lyd. Anbefales