Den siste mann?
«In the contemporary landscape, the edges between different creative arts are getting more and more figurative,» skriver arrangørene av festivalen Neo Arte som lander i Oslo denne helgen.
Teksten fortsetter med å fortelle hvordan visuelle kunstnere i dag lager lydinstallasjoner og hvordan komponister og musikere lager videokunst. Festivalens program er full av musikk som komponerer ikke bare med video, men med en rekke andre materialer og virkemidler i tillegg til lyd. Hele syv av komposisjonene på festivalen er premierer, mange av dem signert norske komponister. Festivalen er et samarbeid mellom den polske strykekvartetten Neo og komponister i Polen, Island og Norge, gjort mulig gjennom en tilskuddsordning som vil bidra til samarbeid mellom land i EØS og det tidligere Øst-Europa.
Filosof-pianist og selvspillende piano
Blant de nye komposisjonene er et verk av Trond Reinholdtsen, som underviser flere av dagens unge norske komponister på festivalen i sin rolle som lærer ved Norges musikkhøgskole. Tittelen Einzelgänger – A Lied cycle to be heard and read, for Einzelgänger-Wanderer-Emigrant, “The Last Man”, Philosopher-Pianist and robot piano, leder umiddelbart tankene til Franz Schuberts lieder Der Doppelgänger og Der Wanderer. Vandreren ble til da Schubert var bare 19 år. Dobbeltgjengeren er fra syklusen Schwanengesang og ble skrevet i 1828, året Schubert døde. I Reinholdtsens undertittel får denne innrammingen av Schuberts liv og hans to protagonister altså følge av flere: en emigrant, «Den siste mann», en filosofpianist og et selvspillende piano.
Umiddelbart tenkte jeg på disse siste som mer samtidige størrelser. Der letzte Mann er for eksempel en tysk stumfilm fra 1924, kjent for å introdusere subjektivt perspektiv gjennom kamera i bevegelse. I en fyllescene sjangler filmens fotograf rundt på settet med kamera bundet til kroppen på en måte som lar publikum følge hovedpersonens blikk og bevegelser tett. Live video med bevegelige kameravinkler har vært del av Trond Reinholdtsens arbeid siden tidlig 2000-tall, da kanskje inspirert av samtidig scenekunst og regissører som Frank Castorf ved Volksbühne i Berlin, der digitale, levende og ustabile utvidelser av scenerommet har vært praksis siden videoteknologien gjorde dem mulige.
Pandemiroman fra 1826
Men “The Last Man” er flere ting som forstyrrer forestillingen om en enkel kronologi der musikk av Schubert møter samtiden. I engelsk språkdrakt er The Last Man nemlig også en fremtidsroman av Mary Shelley, kvinnen bak Frankenstein og datter av filosofen og feministen Mary Wollstonecraft. Mary Shelleys siste mann er nesten samtidig med Schuberts Doppelgänger, fra 1826. Og å lese synopsis av Shelleys roman i dag er lettere forstyrrende. For handlingen er, hold dere fast, lagt til Europa i det 21. århundre, der en pandemi sprer seg ukontrollert over hele kloden og truer med å utslette menneskeheten. Romanen inneholder også skjulte henvisninger til forfatterens ektemann, poeten Percy Bysshe Shelley, og til deres felles venn Lord Byron, som begge døde like før romanen ble skrevet.
Flere dobbeltgjengere?
Siden Reinholdsens verk er nytt, er det vanskelig å vite sikkert hvilke av disse siste mennene hans undertittel viser til. Det kan meget vel være begge, gitt hvordan denne komponistens praksis gjerne bobler over av referanser. På overflaten kan de virke som tilfeldig lek, men ved nærmere ettersyn er leken ofte veldig konsekvent sammenstrikket. Både Schuberts Doppelgänger og Mary Shelleys dystopiske kobling av fremtiden og det hinsidige har for eksempel forgjengere i kammerverket Reinholdtsen skapte til festival ECLAT i Stuttgart i fjor, KEINE IDEEN, KEINE NEUE PERSPEKTIVE (2022). Der tøfler to hvitkledde, anonyme spøkelser rundt på scenen og blir sendt i kamp med musikkhistoriske kolleger, kanskje særlig med modernismens velkjente utgave. Alle spøkelsene har en finere dobbeltbetydning på tysk, der Geist kan bety både gjenferd og skapende ånd.
Festival Neo Arte er imidlertid ikke de første som sliter med å dele kunstpraksis inn i disipliner. Mens den amerikanske kritikeren Clement Greenberg etter krigen argumenterte for at modernisme i visuell kunst handler om å rendyrke det særegne ved hvert medium, svarte konseptkunstnere på 1960- og 70-tallet at kunstverkets idé trumfer verkets materiale.
Konseptkunst
I Norge blir varianter av en slik konseptuell tankegang tatt opp igjen av flere komponister rundt årtusenskiftet, parallelt med strømninger på det visuelle kunstfeltet som kritiker Jonas Ekeberg døpte nykonseptualisme i en artikkel i Morgenbladet i 2003. Samme år kvitterer Lars Petter Hagen for Arne Nordheims komponistpris med partiturmusikk på video signert den fiktive kvinnelige komponisten Nora Wjech. I videoen er Hagen kreditert helt mot slutten av rulleteksten som assisterende klipper. På samme konsert i 2003 kunne publikum under urframføringen av Trond Reinholdtsens Turba – Theories of Mass Society, følge sangerne i Det norske solistkor på direktesendt video fra garderoben i Universitetets aula, der de varmet opp og gjorde sine siste forberedelser til et forløp som er umulig å beskrive fyllestgjørende i et format som dette. Biter av messeledd fra den protestantiske høymessen koblet sammen sitater fra Bruckner med Reinholdtsens egen musikk og sangernes lydopptak, og publikum ble blant annet forsøkt engasjert i allsang.
Reinholdtsens grep om denne vendingen er som nevnt like sterkt inspirert av scenekunst og musikkhistorie som av konseptkunst og det visuelle. I 2009 etablerte komponisten sitt eget operahus, Den norske Opra (med vilje uten e) i egen leilighet i Oslo, som kommentar til det nye operabygget som nylig hadde åpnet dørene i nabolaget. I 2012 skapte bestillingsverket MUSIK diskusjon på festivalen Donaueschinger Tage für Neue Musik. MUSIK iscenesetter operasjangerens fødsel som en konsekvens av en påstått krise i samtidsmusikken, og komponisten spiller ut krisen på scenen sammen med musikerne i ensemblet asamisimasa. Parallelt med egen praksis har Reinholdtsen også kuratert musikken i mange av Vegard Vinge og Ida Müllers etter hvert legendariske performative utstrekninger av scener i Henrik Ibsens skuespill.
Samarbeider tett med utøvere
Reinholdtsen er utdannet både i klassisk sang og komposisjon. Tilsvarende er verkene hans på mange forskjellige måter preget av tett samarbeid med utøvere, både i Den norske Opra som siden 2015 har fortsatt å produsere fra Sverige, og i bestillingsverk Reinholdtsen komponerer til festivaler. Det representerer en annen skillelinje som i Festival Neo Artes program kan framstå mindre skarp, den mellom komponist og utøver.
I boken 6 years: The Dematerialization of the Art Object 1966-1972 kobler kunsthistoriker Lucy Lippard konseptkunsten til sin samtids frigjøringsbevegelser: borgerrettigheter, antikrigsarbeid og feminisme. Vestlig partiturmusikk har vært treig med å melde seg på sistnevnte, men Festival Neo Artes program er balansert i så måte. Selv om utøverne i Einzelgänger i henhold til programmet er tre menn, gjør alle tittelens pekere til ensomme og til dels døde mannlige vandrere og Mary Shelleys spekulativt mulige rolle som dramaturg for det hele, gjennom sin evne til å snakke med fortiden og forutsi pandemien vi gikk gjennom i 2020, at Einzelgänger indirekte også kobler seg på Lippards frigjøringsperspektiv.
Program for NeoArte finner du her.
