Eivind Gullberg Jensen: Fordypning er alt!
Er bergenserne glad i opera? Eivind Gullberg Jensen, operasjef i Bergen Nasjonale Opera (BNO) svarer et klart ja, men legger til at alle kanskje ikke vet det ennå. 40 prosent av publikum som så vårens Den glade enke var på musikkteater av noe slag for aller første gang. Det tegner godt!
Gullberg Jensen har et klart repertoarsyn også. Han ønsker ikke å tenke konvensjonelt i Bergen, selv om enkelte tror han må. Riktignok er den første premieren Mozarts Tryllefløyten, men alt tyder på at dette blir en forestilling som ikke er spesielt plaget av det konvensjonelle. «Operaen over alle operaer» er et elsket verk som kan formidles på en uendelighet av måter. Simon Burnley er regissør i Bergen her, og anmelderen i Wall Street Journal skrev at hans er den beste oppsetningen av Mozarts siste opera han noen gang har sett. Når Mari Eriksmoen, en av Norges fineste sopraner gjennom tidene (kåret av BBC), synger Pamina og Gullberg Jensen, operasjef og ektemann dirigerer, skal det godt gjøres å unngå suksess. Premieren er 5. november og det er ikke mange billetter igjen.
Fosse-opera og Rusalka
På den nyskapende siden har operasjefen blant annet bestilt en ny norsk kammeropera for Oslo, Bergen og Kristiansand – en hovedsceneproduksjon av den danske komponisten Bent Sørensen til libretto av ingen ringere enn Jon Fosse.
- Fosse gjør noe genialt i Trilogien. Han opphever tid og sted, geografi og tidssone, og det er noe grunnleggende musikalsk i hans virke, sier operasjefen som regner med, iallfall håper, at Bergen innen rimelig tid får et eget operahus i flukt med konserthuset, Grieghallen. Akustikken der er ikke helt optimal for lette operastemmer, og salen blir litt for stor for musikkteater. BNO må bygge publikum så vel som å bidra til å få reist et nytt hus. Erfaringsmessig – fra Oslo til Hong Kong – trekker nye opera- og konserthus det helt store publikum. Den sunne nysgjerrigheten, både på de respektive husene, på hva man kan se og høre der, og hvilke nye tekniske muligheter som åpner seg, pirrer interessen.
- Men hovedsaken for BNO nå er å presentere gode og interessevekkende forestillinger. Vi har to produksjoner per år, det er litt lite, og med pandemien gikk vi på en smell. Til våren kommer Rusalka, Dvoráks romantiske opera om den lille havfruen som ikke blir sett. I vår tid skal alle få masse «likes», og det å ikke bli sett er det verste som kan skje. Vi har med mange utviklingshemmede ungdommer her som representanter for «den andre verdenen» i Rusalka.
Hva tror du Dvorák ville sagt om det?
- Han ville applaudert. Dvorák var et musikalsk geni som både evnet å ta inn over seg det tyske, både når det gjelder form og tonespråk, samtidig som han klarte å bevare det nasjonale og nærheten til folkemusikken. Han tok folkesjelen på pulsen, også i sine amerikanske år – og jeg tror at det inkluderende, overførelsesverdien, ville skapt stor sympati i ham. Dessuten er det litt i teaterets natur å akseptere sin samtid, vise respekt for det opprinnelige, for noe som gir mening.
25 år på veien
Eivind Gullberg Jensen har en stor karriere å ivareta, men det første gang han arbeider der han bor. Etter 25 år med reising, planlegging, innstudering av nye partiturer om natten og dirigering hele døgnet, dekker Bergen hans økende behov for familieliv, for å slå mer rot enn han har kunnet til nå. Ekteparet er flinke til å reise annenhver gang, slik at iallfall en av dem er hjemme med barna – men uten svigerforeldrene hadde det ikke gått, innrømmer han.
- Jeg trivdes ikke med å være på reisefot hele tiden heller. De fleste dirigenter gir blaffen i familien, de er patriarker og alt handler om dem! For meg er det viktig med tid til fordypning og konsentrasjon. Tid til å gå i dybden er alt. Vidunderlige ting kan skje når arbeidet går over lengre tid. Da kan man finne magien, noe magisk kan oppstå underveis. På den andre siden kan for lang tid være hemmende. I deler av USA og i London er veien fra første prøve til konsert veldig kort. Det kan fungere utmerket da orkestrene er veldig raske, men iblant kan det være sunt, både for dirigent og orkester, med litt mer tid til refleksjon og fordøying mellom første prøve og konsert.
Vet hva han ikke vil!
Gullberg Jensen blir stadig mer bevisst på hva han ikke vil gjøre. Da øker mulighetene til å få realisert det han vil.
- Når man er ung dirigent med suksess, blir det mye tut og kjør, mange kjappe overtagelser, man sier aldri nei. (Sier Gullberg Jensen som nettopp har gjort et vellykket innhopp i London Philharmonia!) Når man så er på en flyplass og noen spør «Where are you going now?», da er det beste svaret «Hjem». Og helst før man begynner å spørre seg selv om man bare er en reproduktiv dirigent eller om man skal puste, leve, formidle noe. Det er hva jeg vil nå. Derfor er jeg så heldig som både har fast jobb i Bergen og er sjefdirigent i North Netherlands Orchestra, med avstikkere til Berlin og andre store musikkbyer. Da jeg debuterte i Wien Staatsoper fikk jeg ros for å være avslappet, men var egentlig ganske nervøs. Jeg har lært meg å pushe sangerne så de pusher orkesteret!
I den store stil
Da den unge norske dirigenten slo gjennom i 2005, over natten, som det så feilaktig heter, ble han presentert som en av de ti store kommende dirigentene i et fransk musikktidsskrift. Hver av de ti fikk et tilnavn, Eivinds var «i den store stil».
- Det er ikke mine ord, altså! Jeg forsøker hele tiden å forandre for å forbedre. Akkurat da var denne avstemningen en karrieretrampoline i et hardt marked. Nå er arbeidsmulighetene flere og bedre også her hjemme – og endelig slipper kvinnene til. For bare å nevne fire norske kvinner som gjør det bra internasjonalt: Cathrine Winnes, Haldis Rønning, Tabita Berglund – og på korsiden Grete Pedersen. Vi har Dirigentløftet, Talent Norge – det er en revolusjon! Amerikanerne sier de må ha en europeisk karriere for å slå gjennom i eget land. Sånn var det her også, men med alt det nye talentet, de nye konserthusene og orkestrene, samt bærekraft-målene – færre flyreiser, for eksempel – åpner det seg utmerkede muligheter i Norge også. Men skulle jeg bo noe annet sted enn i Bergen, måtte det bli i Wien, der jeg studerte. Nå er jeg i en alder som de fleste gode dirigentene jeg hørte på i ungdommen. Dersom man er heldig og får bevare helsen, er den beste alderen for en dirigent 60- og 70-årene. Noen, som Herbert Blomstedt, er fremdeles på topp – over 90 år gammel. Han er et ideal å strekke seg etter.
