Sangerne fra venstre foran orkesteret: Astrid Nordstad, Kari Postma, David Danholt og Frode Olsen.
Sangerne fra venstre foran orkesteret: Astrid Nordstad, Kari Postma, David Danholt og Frode Olsen.

Et historisk øyeblikk

Solid sang og fint spill gjorde urfremføringen av Ole Olsens opera Klippeøerne fra 1919 til en stor begivenhet. Klassiskmusikk.com var til stede under det historiske øyeblikket i Stormen konserthus i Bodø.


Skrevet av Ola Nordal. Fargefotos: Vidar Thorbjørnsen/Arktisk Filharmoni


102 år skulle det gå, fra partituret til Klippeøerne ble lagt i en skuff til musikken endelig skulle få klinge ut over en scenekant. Det var med andre ord et historisk øyeblikk da Ole Olsens opera nå på fredag endelig ble urfremført i konsertversjon i Stormen konserthus i Bodø. Det fremstår som en gåte at det har tatt så lang tid. At operaen ikke kom opp på en scene da den ble skrevet i 1919 kan man alltids forstå – det er uendelig mange ting som må klaffe når et stort musikkdramatisk verk skal settes opp. Men at det skulle gå helt til 2021 er ganske utrolig og helt ufortjent.

Vidunderbarnet Ole Olsen ble født i Hammerfest i 1850, og allerede før han var 10 år gammel vikarierte han som organist i hjembyen. Veien gikk så via Trondheim og Leipzig til Kristiania, hvor han sto sentralt i hovedstadens musikkliv i mer enn 50 år – både som komponist og militærmusiker. Han drømte nok intenst om å bli den første virkelig store, norske operakomponisten – men dessverre ble bare én av hans fire operaer oppført. Siden den gang har de alle ligget mer eller mindre urørt. 

Ole Olsen 1909.

Frem fra glemselen
Nå er det flere initiativ i gang for å løfte frem den glemte norske operahistorien. Tidligere i år lanserte Den Norske Opera & Balletts orkester en CD med ouverturer fra en lang rekke uspilte operaer, som viser at det finnes flust med glemte skatter i norske musikkarkiv. 

Stor ære til dirigenten Terje Boye Hansen og enkelte andre historieglade musikkvenner som har startet Foreningen Norges Musikkdramatiske Arv (NMFA). Det er en litt av en jobb Boye Hansen har gjort her sammen med Arktisk Filharmoni. Ikke bare har de gravd frem et gammelt manuskript, men de har også tatt den enorme oppgaven med å få det digitalisert, redigert og utgitt, slik at notene til Klippeøyene nå er allment tilgjengelig. Applaus!

Soloppgang
Olsens musikk har noe vagt «nordnorsk» ved seg som gjør at det føles naturlig at Arktisk Filharmoni har påtatt seg å hente frem hans operaer. Klippeøyene åpner med en soloppgang malt i toner, som leder tankene til hvordan Wagner lar Rhinens gull glitre i messingen i åpningen av Niebelungringen. Selv om handlingen foregår et sted i Atlanterhavet, føles det som om det er et slags nordnorsk musikalsk landskap som males ut.

Det er forholdsvis mange nikk til Wagner i Olsens musikk – i librettoens rike bokstavrim («sorg får seier, gleden grav», osv.), i ledemotivbruken, og ikke minst i den storslåtte orkestreringen. Olsen er imidlertid ikke så tung som Wagner. I stedet for «uendelige» linjer og vanskelig kromatikk, presenterer han mengder med slående melodier og temaer, sangbare og minneverdige. Tonespråket er trygt plassert i senromantikken, men selv om det naturlig nok er mye norskhet i musikken hans, er den på langt nær så bunadskledd som mange av hans samtidiges. Islett av eksotiske skalaer og modale vendinger gjør at operaen i mine ører peker fremover mot den «hedensk-klingende» monumentalmusikken til Ludvig Irgens-Jensen, David Monrad Johansen og Geirr Tveitt i 1930-årene. Men det er i første rekke melodikeren Olsen jeg biter meg merke i. 

Den wagnerske soloppgangen leder for eksempel inn i en vakker sang for tenor, «Signet er landet», som beretter om et fredselskende folk som bor i ro på sin øy der ute i havet, uten våpen, uten å spise kjøtt, og uten å ha sterke drikker. Øyas konge (tenoren David Danholt) har imidlertid drømt om at de snart skal få besøk av griske krigere fra fremmede land, og planlegger sammen med en prest (baryton Frode Olsen) hvordan de skal unngå ødeleggelse når de fremmede kommer.

Fine stemmer
Danholt fremstår som en kraftig «ung heltetenor», med utrolig fin vokalklang. Han synger dessuten med stor rollemessig innlevelse, til tross for at dette er en konsert uten regissør. Frode Olsen har en luftig og mektig baryton, og en oppsiktsvekkende dybde i stemmen som både er flott å høre på og som gir troverdighet til karakteren.  

Etter hvert viser det seg at drømmen var sann – et skip med svanehvite seil nærmer seg. Sjøfarerne virker først vennlige og ber om fritt leide, vann og mat. Kongen og presten har imidlertid luktet lunta, og har sendt øyas dronning (Kari Postma) og hennes ledsagerske (Astrid Nordstad) til et hemmelig skjulested. Postma er sammen med Danholt operaens hovedpersoner. Hun har en trygg og mektig stemme, og beviser igjen at hun er i ferd med å etablere seg som en av Norges aller fremste sopraner.

Det er imidlertid sjøfarernes høvding (Trond Halstein Moe), som var det sangmessige høydepunktet for meg. Hans kraft og tilstedeværelse er i en egen liga, og han har den klart største stemmen i dette svært så solide ensemblet. 

Om jeg skulle pirke på noe, må det være at han fremstår som en altfor hyggelig og munter person i forhold til rollen han synger. Litt utpå kvelden finner han de to kvinnene, og bestemmer seg for at han skal ha dronningen – koste hva det koste vil.  Dronningen er trofast mot sin konge. Det går som det må gå. Når hun står imot sjøfarerens smiger, bortfører han henne med makt.

Litt komisk virker det når Moe først snerrer at «gudens gunst har gitt meg rovet rett», før han smilende og høflig geleider Postma av scenen, mens orkesteret dundrer i vei på sitt kraftigste for å male ut de voldsomme følelsene denne brutale kidnappingen setter i sving.

Ber om klok regi
I desperasjon over sviket henter øyas konge frem et magisk våpen – en tryllebue som forvandler alt den treffer til sten. Han rammer det flyktende skipet, og dreper dermed både voldsmennene og sin kone. Han vender så våpenet mot seg selv og sitt eget folk. Katastrofen er total. Øya går til grunne, tilbake står bare to klipper – den ene er dronningen som desperat prøver å vri seg løs fra kidnapperne, den andre er kongen med den dødgivende buen i sine hender.

Det er altså mye å ta tak i her for en klok og modig regissør: et fredelig natursamfunn blir overveldet og går til grunne etter utenomverdenens voldelige fremferd, krigeres hensynsløshet overfor kvinner – og ikke minst: masseødeleggelsesvåpenet som dreper både venn og fiende, og til slutt også rammer dem som selv har brukt det.

Mangler balanse
Det er imidlertid ett og annet i Olsens verk som ikke føles helt balansert. Jeg skulle for eksempel ønske at den fantastiske mezzosopranen Astrid Nordstad kunne hatt mer å synge. Riktignok er dronningens ledsagerske en birolle, men min smule kritikk mot Olsen er at kvinnestemmene ikke slipper til i samme grad som mannsstemmene. Verken Postma eller Nordstad får samme mulighet som Danholt, Olsen og Moe til virkelig å skinne som sangere. Dette hører jeg nok også i korskrivingen. Når mannskoret står alene på scenen runger det i salen, og det er tydelig at verket er skrevet i mannskorets gullalder. Men flere av partiene for blandet kor blir litt ulne. Det ville altså vært deilig om verket hadde hatt et såpass langt liv på scenen at det hadde gjennomlevd en revisjon eller to.

Når dette er sagt, må jeg også si at jeg er imponert over hva Christian Kluxen har klart å hente ut fra det gamle partituret. Kluxen er en dirigent jeg har fått stadig mer sans for. Han dirigerer med en lett og frisk stil. Selv om det skurret litt i en og annen ansats, spilte Arktisk Filharmoni levende og godt, og fikk det til å klinge herlig i Stormen konserthus' store og luftige akustikk. Kanskje er tiden endelig kommet for Ole Olsen som operakomponist? Jeg håper i hvert fall det ikke blir lenge til vi får se Klippeøyene i en scenisk versjon.

Trond Halstein Moe som Sjøfareren var et sangmessig høydepunkt.

Klippeøerne
Musikk og libretto: Ole Olsen

Dronningen: Kari Postma
Dronningens ledsagerske: Astrid Nordstad
Kongen: David Danholt
Sjøfareren: Trond Halstein Moe
Ypperstepresten: Frode Olsen

Orkester: Arktisk Filharmoni
Kor: Vocal Art
Dirigent: Christian Kluxen

Stormen konserthus, 29. oktober 2021
Konserten ble også spilt 31. oktober i Tromsø, og spilles igjen i kveld i Arktisk kultursenter i Ole Olsens fødeby, Hammerfest.


Kalender

CD-anmeldelser

Vårt konserthus


  • TSO åpningskonsert 2. september 2021 - Mahler Symfoni nr. 9

    Mahler Symfoni nr. 9 - Trondheim Symfoniorkester & Opera ( TSO)

  • Beethoven: Duo for viola & cello in E flat major, WoO 32

     P.O. Lindberg - Leonardo Sesenna - Kristiansand Symfoniorkester

  • Tchaikovsky - Serenade for Strings in C major, Op. 48 - Kolbjørn Holthe

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Symphony No. 4 / Johannes Brahms / Klaus Mäkelä / Oslo Philharmonic

  • Mozart: Piano Concerto No. 24 in C minor, K.491 - Leif Ove Andsnes - Eivind Gullberg Jensen

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Mozart: Symphony No.40 in G minor, K. 550 - Eivind Gullberg Jensen

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Edward Elgar - Serenade for Strings in E minor, Op. 20 - Kolbjørn Holthe

    Kristiansand Symfoniorkester

  • Wagner - valkyrierittet fra operaens tredje akt

    Trondheim Symfoniorkester & Opera
    Wagner og utdrag fra Valkyrien: Valkyrierittet fra operaens tredje akt Siegfrids sørgemarsj fra Ragnarokk Utdrag fra Valkyriens 1ste akt.

  • Magiske Minner

    Tine Thing Helseth og Kåre Nordstoga spilte inn albumet «Magical Memories» i Oslo domkirke, under Norges lockdown i slutten av august og begynnelsen av september 2020. De jobbet fra sent på kvelden til de tidlige morgentimene for å få den perfekte lyden, uforstyrret av støy fra omverdenen. 

    Lanseres 28 Mai, 2021

    See More
  • La Clemenza di Tito

    Rå maktkamp, begjær, sjalusi og Mozarts nydelige musikk. La clemenza di Tito leverer all den skjønnhet og heftige følelser vi forventer fra mesternes mester.

  • Vinterstemning frå Valdres

  • Piotr Anderszewski

    J.S. Bach: Well-Tempered Clavier, Book 2: Prelude No. 12 in F Minor

  • Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2

    Oslo-Filharmonien med solist Håvard Gimse og dirigent Vasily Petrenko spiller Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2.

  • Tsjajkovskijs Symfoni nr. 4

    Oslo Filharmoniske Orkester

  • Johann Sebastian Bach: Christmas Oratorio

  • Oslo Filharmoniske Orkester

    Symphony No. 1 / Gustav Mahler / Klaus Mäkelä

    See More
  • Lawoclassics

    Prokofiev Symphony No. 5 & Myaskovsky Symphony No. 21 with Vasily Petrenko and Oslo Philharmonic

    See More
  • Se dagens luke (8) i Warner Classics julekalender.

    Eric Lu spiller Schubert: Piano Sonata in A major

    See More
  • Mariam Batsashvili - Piano ( hel konsert)

    Mariam Batsashvili fremfører en recital av Franck, Schumann, Liszt og mer på Wigmore Hall (okt 2020). Nyt denne live konserten til den unge georgiske pianisten Mariam Batsashvili i Wigmore Hall i London, hvor hun fremførte solo pianostykker av Franck, Ravel, Thalberg, Schumann og Liszt..

  • BEETHOVEN Symphony No 5 - Eschenbach

     Göteborgs Symfoniker

  • Det Norske Kammerorkesterets Julekalender

     Se første luke hos Det Norske Kammerorkester.Lukene kan åpnes hver dag kl. 11 fra 1. desember til julaften.

    See More
  • Warner Classics - Julekalender

    Første video fra Warner Classic`s julekalender er publisert. 🎄

    See More
  • Valdres Sommersymfoni

    Festival highlights 2019

    See More
  • Norges musikkhøgskole (NMH)

    Norges musikkhøgskole (NMH) er en ledende kunstfaglig og vitenskapelig høgskole med over 750 studieplasser. Vi har Norges største fagmiljø i musikk og utdanner profesjonelle utøvere, kirkemusikere, dirigenter, komponister, musikkteknologer, musikkpedagoger og musikkterapeuter.

    See More

Artikler