Kvalitet for små og store på Midtåsen
Kvalitet for små og store på Midtåsen
Klassiskmusikk dro til Sandefjord og Midtåsen kulturfestival der Kulturelt Initiativ som vanlig vartet opp med kvalitetsmusikk i ti dager
Sommeren er festivaltid. Da bruker orkestermusikere ferien sin til å spille kammermusikk. Freelancere, de godt etablerte og de nyutsprungne, gjerne rett fra eksamenskonserter, finner sammen i duoer, trioer, kvartetter, kafekonserter eller barneopera.
I Sandefjord skaper konsertlokaler, skogen og utsikten magisk stemning på Midtåsen. Publikum har strømmet til for å høre kvalitetsmusikk.
Stolt kunstnerisk leder
Dag Nilssen, trekker i de fleste trådene. Alltid til stede for å ønske velkommen til konsert, og alltid minner han publikum på hva festivalen har blitt: Midtåsen er utviklet til en kulturarena – slik ønsket var den gang prakteiendommen åpnet for alle.
Og det er unektelig en positiv tilleggsfaktor å lytte til kammermusikk i for eksempel Arnebergstuen med dens gamle, vakre veggtepper. Eller sitte i hagen på cafekonsert med hovedhuset som bakteppe, og utsikten til hele Sandefjord om en vender på hodet.
Minneverdig musikk
Allikevel, det er musikken som skaper de beste minnene.
Som da tre topp musikere i en litt uvanlig besetning inntok Arnebergstuen. Miriam Helms Ålien, fiolin, Eivind Ringstad, bratsj, og Ole Christian Haagenrud, klaver – ga oss sine tanker gjennom musikken til Mendelssohn, Bridge, Clarke, Brustad, Bartok, Britten og Schostakovich– i alt fra solostykker til duetter og trioer.
En litt uvanlig kombinasjon, men utført på en særdeles lydhør og følsom måte. Her var det musikere som virkelig lyttet til hverandre. DUMKA var tittelen. Det er et ukrainsk ord som betyr tanke.
Forrmidlet tanker
Gjennom hele konserten formidlet de tankene bak komposisjonene. Når musikerne selv forteller om det de spiller, gir det musikken en ekstra dimensjon.
Ringstad, Haagenrud og Ålien er veletablerte musikere. Men konsertens repertoar er nytt for alle tre.
– Eivind har gjort en bra jobb med å finne fram og tilrettelegge for denne musikken, sier de to andre.
– Kjente dere hverandre fra før?
– Vi har nok truffet hverandre på Barratt Due og sommerkursene i Valdres tidlig i tenårene, men vi har ikke spilt sammen som i denne trioen, sier Haagenrud.
– Hvorfor gjør dere det her på Midtåsen?
– Fordi Dag (Nilssen) har satt sammen musikerne og bedt oss spille, svarer Ringstad.
De er enige om at programmet er krevende for publikum.
– Men de som var på konserten, lyttet godt, er de enige om.
Samspilte
For oss som publikum var det spesielt fint å høre hvor samspilte de var. Tonene beveger seg uanstrengt mellom dem. Overgangene er helt perfekte. Og i Schostakovich, egentlig skrevet for to fioliner, men på konserten er en fiolin byttet med bratsj:
– Dette er bedre, i hvert fall når Eivind spiller, sa en av de andre musikerne.
Og nydelig var det. Eivind Ringstad er jo en av våre norske, internasjonale musikere, blant annet som solobratsjist i London Symphony Orchestra siden 2025. Også de to andre spiller mye utenlands. Ålien hadde en lang flyreise bak seg fra en annen festival. Forkjølelsen hun hadde med seg derfra, resulterte i en hostepause på bakrommet, men det hadde lite å si for publikum. Vi ventet til hun kom tilbake og fullførte på nydelig vis.
Firhendig
Neste kveld – i samme lokale – hadde Haagenrud øvd inn et program for firhendig musikk sammen med Nikita Khnykin. Som det sto i programmet: 1-1=4.
Griegs Norske danser var en selvfølge, likeså Brahms Ungarske danser og noen satser fra Tsjaikovskys Nøtteknekkeren. Dvorsaks Slaviske danser ble skrevet originalt for firhendig.
Musikkhistorie
Også her hadde de to musikerne innslag av musikkhistorie: Firhendig musikk hadde sin glanstid på 1800-tallet. Da skulle mange borgere lære å spille piano, og firhendig musikk var den mest solgte. Den ble siden til orkestermusikk.
– Vi sitter tett, så vi blir godt kjent, humret musikerne.
– Kanskje det var datidens Tinder, undret de.
Pedalbruken ble også kommentert. For her var det fire – med pedalene til nettbrettene.
Da programmet var over, ville ikke publikum gi slipp på de to pianistene. Derfor ble det Ravels Gåsemor og den magiske hagen som ekstra.
– Det er jo musikk som passer godt til den nydelige hagen her, mente Haagenrud.
Etter konserten pratet de to pianistene med tilhørerne.
– Når vi spiller firhendig, er det viktig å stole på den andre. Man føler ting sammen, albuene er tett inntil hverandre. Det er rett og slett gøy, sa de.
Dette var deres første opptreden sammen, men ikke den siste håpet en av de fremmøtte.
– Dere må komme igjen, var beskjeden.
En annen tilhører mente det var fint at det gamle flygelet er i bruk.
– Det er fint å spille på, og vi er godt kjent med det nå. Det har en sjarmerende klang. Dessuten er det fra den tiden mye av musikken vi spilte ble til.
De fikk også spørsmål om hva de vakre omgivelsene i rommet betyr for dem.
– De skaper en stemning, hele rommet og stedet gjør det, mente begge.
Til slutt kom spørsmålet om hvem som bestemmer når de spiller firhendig.
– Da går vi i bokseringen, det skal blø litt, hevdet Nikita med glimt i øyet.
Kafekonserter
På Midtåsen er det også daglige kafekonserter.
Der forenes rutinerte musikere med seks ungdommer som er valgt til å være Årets unge musikere.
På den konserten vi overvar, sang ekteparet Mathilde Salmi Marjavara og Jørgen Backer et norsk repertoar tilpasset sommeren og prakteiendommen sammen med pianist Dorina Komani.
– Her er det hyggelig repertoar og mennesker. Dessuten er jeg med i Tryllefløyten hvert år, så det er bare å hoppe rett inn, sier Jørgen Backer, som er med for syvende gang.
Her fikk vi også møte en av Årets unge musikere! – fløytisten Evita Engdahl fra Larvik.
– Hva gjør det med sommeren din å få spille her?
– Jeg får en skikkelig fin opplevelse, blir godt ivaretatt og få spille mye. Dessuten får jeg lage programmer selv.
Den unge fløytisten spiller også i barneforestillingene i skogen på Midtåsen.
Barneforestillinger
Årets forestillinger, Lyden av musikk – The Sound of Music og Tryllefløyten, samler barn og voksne til omtrent en times musikkglede. Her spiller profesjonelle musikere og sangere sammen med lokale barn og unge, mange av dem ballettdansere. Det er imponerende kvalitet i alle ledd. Fortellingene, både den som forteller hvor tonene kommer fra, og Tryllefløyten, er spennende.
Barn – og voksne – får være med og synge i den første. De sitter som fjetret. Mitt barnebarn, hun er 3 ½ år, fikk spørsmål dagen etter hva som var det fineste med Sandefjord, tenkte seg godt om og sa: Forestillingen.
Jeg tror hun hadde mange med seg, for det er ikke alltid barna greier å holde konsentrasjonen gjennom en time. Det gjorde de her. Og igjen, det handler om kvalitet i alle ledd. Det er flott at det også satses på de yngste!
