Knut Skram, Terje Stensvold og Ragnar Ulfung etter innlemmelsen i Kirsten Flagstad Museums Hall of Fame på Hamar, 2015
Knut Skram, Terje Stensvold og Ragnar Ulfung etter innlemmelsen i Kirsten Flagstad Museums Hall of Fame på Hamar, 2015

Hva driver sangere egentlig med?

De reiser rundt og synger. Men ellers? Det spørsmålet besvares av tre operastjerner med varig suksess, som forteller sine ufiltrerte historier i boken Operasamtaler.


Skrevet av Mona Levin - foto: hentet fra boken Operasamtaler.


Operasamtaler består som tittelen sier av samtaler med sangere. Men hvilke sangere! Ragnar Ulfung (tenor), Knut Skram (baryton) og Terje Stensvold (baryton) har alle hatt eventyrlige internasjonale karrierer i årtier. Ulfung (f. 1927) debuterte i 1943, men synger gjerne litt ennå, Knut Skram (f. 1937) debuterte i 1964 og synger når anledningen byr seg, mens Stensvold (f. 1943) som debuterte i 1971, synger til og med mens han støvsuger. En fjerde operasanger, bassen Frode Olsen (f. 1952) har foretatt de fleste intervjuene. Han er midt i karrieren, og kom rett fra en stor rolle ved La Scala Milano før vårt møte.

Ragnar Ulfung som Cavaradossi
og Birgit Nilsson som Tosca på
Kungliga Operan i Stockholm.
Foto: Enar Merkel Rudberg

Sakprosaforfatter Trond Olav Svendsen er femtemann på laget, og den opprinnelige initiativtageren til boken i 2011. De første samtalene foregikk uten forlag, men Svendsen, som i mellomtiden har skrevet Operahøgskolens historie (2014), fikk Solum Forlag interessert. Det hele skjøt fart da de tre ble innvalgt i Operaens Hall of Fame ved Kirsten Flagstad Museum på Hamar i 2015. Mye nytt var skjedd siden 2011, og alt måtte kraftig oppjusteres.

«Men så gikk alt på trynet …»
Boken er tvers igjennom muntlig, det betyr blant annet mange Ulfungske fyndord, og mer «da gikk det på trynet» enn «da sang jeg der og fikk god kritikk»! Og mye som har gått på trynet gjennom årene er vendt til morsomme anekdoter. Som første gang Skram skulle synge på La Fenice i Venezia. Da var det berømte operahuset blitt påtent og hadde brent ned for andre gang, og de måtte synge på en stor parkeringsplass.

KS: På La Fenice sang jeg også i Mahlers 8. som har mange solister. Min arie endte på en høy G, og så kom det bare luft. Ikke en lyd annet enn luft! Husker du Frode? (Frode, som var en av de andre solistene, husker!)

TS: I Stuttgart skulle jeg synge Scarpia i Tosca etter to Skype-prøver. Eva Maria Westbroek var helt ung, og glemte knappen på teaterkniven. Jeg fikk kniven i magen, men stoppen i kostymet reddet meg. Like etter, da jeg lå og var ganske død, hørte jeg latter – og der skal ingen le. En tinntallerken rullet i full fart nedover de skrå bredder mot orkestergraven – musikernes største skrekk. Suffløsens arm skjøt opp av kassen, grep tallerkenen i luften som en frisbee og det reddet situasjonen.

Både Skram og Stensvold har i Onegin opplevd å måtte skyte tre ganger før det smalt, og etter en avlysning av Martha ble det fire skilsmisser i ensemblet fordi folk kom for tidlig hjem.

Knut Skram som Scarpia i Tosca
på Den Norske Opera.
Foto: Erik Berg

Veien til topps
De tre har hatt svært forskjellige karrierer. Ragnar Ulfung har sunget ute i verden hele tiden, Skram har både sunget mye i Den Norske Opera og gjort karriere ute, mens Stensvold først reiste ut tre år etter at han ble pensjonert fra Operaen her hjemme! Til gjengjeld fikk han 15 fantastiske år på toppen av stigen, før han la opp i 2014.

Frode var «en i rekken av basser» og hadde ikke noe valg. Han måtte reise ut for å få sunget i det hele tatt, og han er den av dem som har hatt flest roller. Alles roller er listet opp i boken og de er så mange at selv sangerne har glemt noen av dem.

Ulfung og Stensvold trådte sine barnesko i guttekor, Skram sang i kor i Montana der han studerte til arkitekt – han ante ikke at det var sanger han skulle bli. Knut og Terje har nesten aldri sunget sammen, men Terje og Almar Heggen (samlet ca fire meter!) sto sammen på scenen da Ragnar med sine en noen og seksti gjorde entré med ordene: «Skal dere to stå der? Ikke faen!» De tok et langt skritt ned.

Pass på stemmen!
Bokens viktigste budskap er nok at sangere må passe på stemmen og behandle den med respekt. Mange har skreket seg ut på å ta for store roller for tidlig i karrieren (spesielt Wagner-roller), eller sunget for mye. Skal stemmebåndene holde lenge, i 50 år som Ulfungs, Skrams og Stensvolds, må de stelles pent med. Alt handler om stemmen. Arbeidet er like langt som alle operahusene og de berømte scenene de har gjestet. Bayreuth, Metropolitan, Deutsche Oper Berlin, Paris-operaen, Glyndebourne, Covent Garden, Teatro Colon Buenos Aires, Arena di Verona, La Scala, for å nevne noen. Pluss rekken av berømte festivaler.

Terje Stensvold
som Wotan i Rhingullet.
Foto: Kungliga Operan Stockholm

Ingrid Bjoner holdt seg til tre s’er: «Sove, spise, synge!» Noen andre ord på «s» kan også høre med. Terje Stensvold minner om operasanger-mottoet «Ingen rolle er så liten at den ikke kan synges dårlig!».

Spare eller kjøre på?
Skrams lærdom har vært å synge mye, men klokt. Han har sagt nei til the Met, og har angret. Så kom det andre store tilbud. Da han var ung sang han fire Figaro’er i Barberen i Sevilla på ett år – på fire språk. Aldri mer! Stensvold ble alltid innprentet at han måtte spare på stemmen, kanskje er det derfor den har vært fleksibel så lenge.

KS: Første gang du sang Gunther i Götterdämmerung, Terje, hørte vi som kjente deg en helt annen stemme. Det var fantastisk morsomt å oppleve. Jeg sa nei til Hollenderen første gang, men da var jeg bare 30!

TS: Det hadde ikke jeg våget heller. Jeg var 56 år gammel første gang. Da jeg var 62 sang jeg min første Wotan – den første av 125. Det var en foryngelseskur, og jeg kunne fortsatt, men ville ikke.

Boken lanseres 29. januar i Gamle Raadhus. Der blir det en panelsamtale, signering kanskje en sang eller to også.