KORK!
Det feires. Over hele landet feires Kringkastingsorkestrets 75-årsjubileum. Det som i 1946 ble opprettet som NRKs underholdningsorkester med 24 musikere, ledet av Øivind Bergh, har utviklet seg til landets mest allsidige orkester, nå med 55 ansatte. KORK spiller først og fremst på radio og TV, men de er stadig å finne rundt om i landet, på Hurtigruta og på festivaler. Vi har for anledning hentet frem en artikkel Jostein Pedersen skrev om orkesteret i Klassisk Musikkmagasin i 2002 - Liv laga tross alt. Den forteller historien frem til da. Orkesteret var på den tiden truet med nedleggelse. Vi kommer tilbake med de 20 siste årene litt senere.
Kringkastingsorkesteret, populært kalt KORK, er ditt og mitt orkester. Ikke bare fordi vi betaler for det via NRK-lisensen, men fordi vi sannsynligvis hører det oftere enn noe annet orkester – men ubevisst. Nå gjelder det at vi blir oss KORK bevisst – det står om livet.
Etter St. Hans blir det klart om KORK nedlegges eller bevares. Inntil videre lever det uredd og livskraftig, for KORK er, med sin fargerike og turbulente historie, vant til å være et orkester mot alle odds. KORKs historie er også kringkastingshistorie, og dermed vår nære kulturhistorie. I 60 år – fra 1933 til 1993 – finansierte NRK en tredel av budsjettene for de norske orkestrene. Fra NRKs side skjedde dette mer eller mindre motvillig, i hvert fall i 40 av årene, siden det satte en effektiv stopper for utviklingen av et eget symfoniorkester. Da ordningen opphørte, brukte NRK nesten 50 millioner kroner i året på orkesterstøtten.
Orkesterets spede begynnelse lå i DNK, Det Norske Kringkastingsselskap, som hadde konsesjon på drift i Oslo-området. Fra 1927 ledet bratsjisten Hugo Kramm et radioorkester med 12 medlemmer. Da NRK ble stiftet i 1933, ble han den første musikksjefen. Kramm var tysk, utdannet i Berlin og hadde yrkesbakgrunn fra orkestre i Stavanger og Bergen, og Filharmonien i Oslo – et orkester han kom til å redde da han ikke fikk bygge opp et eget symfoniorkester i NRK.
Viktige konsertoverførelser
Filharmonisk Selskap, som ble opprettet i 1919, hadde fra 1925 en avtale med DNK om faste konsertoverførelser. Kramm videreførte dette, og utviklet dem til også å gjelde Musikkselskabet «Harmonien» i Bergen (fra 1936), Stavangerensemblet (fra 1938) og Trondheim kammerorkester (fra 1947). I Stavanger og Trondheim var musikerne ansatt av NRK og ble kjernen for de senere symfoniorkestrene. Avtalene ga økonomisk bistand til gjengjeld for sendetid, og ga samtidig mange radiolyttere deres eneste mulighet til å høre «levende» musikk, i mange tilfelle til å høre musikk i det hele tatt.
Et eksempel fra Filharmonien viser hvor viktig støtten var. I sesongen 1934/35 kjøpte NRK musikk for 144 000 kroner, fem år senere var dette økt til 214 000 kroner. Statens bidrag var på sin side 35 000, mens Oslo kommune bidro med 50 000 kroner – uforandret på de fem årene. NRK og Kramm brukte altså lisensmidlene som et slags offentlig kulturbudsjett, og la dermed grunnlaget for norsk orkesterliv.
Under krigen søkte Kramm tilflukt i Sverige, men var på plass igjen i 1945. Allerede på sensommeren utlyste NRK 10 orkesterstillinger i Oslo, og hentet fiolinisten Gunnar Knudsen fra Stavanger til å lede orkesteret, der bl.a. fiolinisten Sigbjørn Bernhoft Osa og pianisten Johan Øian var med, «Overgangster’n» som han ble kalt; han sto for klaverovergangene i Meloditimen. «Gunnar Knudsens underholdningsorkester» skulle være begynnelsen til et kammerorkester.
Året etter hentet imidlertid NRK inn det etablerte og svært populære Bristol-orkesteret, og dets leder Øivind Bergh. Internt i NRK gikk man ut fra at det var underholdningssjef Leif Rustads idé. Gunnar Knudsen gikk av, og de to orkestrene ble slått sammen til 24
musikere under navnet «Kringkastingsorkesteret». Høsten 1945 ble også «Guttetimens orkester» etablert, med medlemmer fra 13 til 18 år. Dette ble senere til «Juniororkesteret» som rekrutterte musikere til både Filharmonien og KORK, og besto helt til 1972, da Norges Musikkhøgskole ble opprettet.
Lytternes orkester
I løpet av Øivind Berghs 30 år, ble musikerantallet fordoblet, til 48, men så sent som i 1953, syv år etter starten, måtte han gå kanossagang til personal- og økonomisjefer for å få hornister. Han ledet KORK gjennom dilemmaenes tiår – hva slags orkester skulle det være? Skulle det utvikles på egne premisser, skulle det tilfredsstille NRKs mange behov, skulle det tekkes norsk musikkliv i symbiose med de andre orkestrene, eller skulle det simpelthen spille etter lyttere og etter hvert seeres ønsker? KORK klarte gjennom disse årene å være alt dette. Det var uttalt politikk at KORK ikke skulle konkurrere med de etablerte orkestrene.
NRK ble en tydeligere del av den offentlige forvaltning, og storting og styringsverk begynte å bry seg. Etterhvert oppstod det også årelange, interne konflikter blant NRK-byråkrater om orkesterets tilhørighet – i Musikkavdelingen, som hadde ansvaret for den «seriøse» musikken, eller i Underholdningsavdelingen?
Lytterne omfavnet orkesteret sitt fra første buestrøk. Frem til 1960 dreide det seg om lyttere, og om det som kalles «radioens gullalder». Meloditimen gikk hver fredag kl 20. i 18 år, og da Rundtomkring med Leif Rustad i Store Studio gikk på lufta lørdagskveldene, var gatene folketomme. Øivind Berghs filosofi var triangelklar, i selvbiografien Takt og tone skriver han: «Jeg har alltid vært imot å dele musikken i båser. Noe skarpt skille eksisterer ikke, og hvorfor skulle ikke også seriøs musikk være underholdende?»
Opplysningstanken stod grunnstøtt i KORK og NRK, men Bergh måtte ikke bare oppdra publikum, han strevde også med å få kunstnerne til å begripe KORKs styrke og potensiale. Etterhvert begynte norske komponister å skrive for orkesteret. Allerede i 1948 ba Bergh Edvard Fiflet Bræin om å arrangere en forkastet kantate til Ålesunds 100-årsjubileum, og de kalte den Ut mot havet. Samme år het det i årsberetningen: «I siste sesong oppførte Kringkastingsorkesteret 324 norske komposisjoner, av dem ble 56 oppført for første gang i NRK.» Sakte, men sikkert ble de hele landets orkester.
Strid og utvikling
Da Bergh gikk av i 1976 hadde det skjedd et generasjonsskifte. De opprinnelige musikerne, med allroundbakgrunn fra kaféorkestrene, spilte sammen med yngre, ambisiøse, mer spesialiserte musikere med ståsted i en symfonisk tradisjon. Bergh hadde foten og kunnskapen i begge leire. Etter ham ble det slutt på diplomatiet.
Mot sterke protester ble orkestrets egen Sverre Bruland ansatt som dirigent. Striden gikk på person, i hvilken retning orkestret skulle gå og på administrativt behov. Dette kom samtidig som NRK-byråkratiet vokste, Kirke- og undervisningsdepartementet detaljstyrte både NRK og KORK, og den generelle politiseringen i samfunnet økte. På et tidspunkt var Bruland sjefsdirigent, briten Nicholas Braithwaite kunstnerisk leder og Sigurd Jansen kapellmester for underholdningsmusikken.
Til tross for strid og dårlige arbeidsforhold, gikk KORK gjennom en betydelig modningsprosess. Bruland peilet dem inn på et mer krevende symfonisk repertoar og åpnet for norsk samtidsmusikk. I 50-årsjubileumsboken Musikken i det røde lyset av Carl Henrik Grøndahl, sier han: «Jeg prøvde å tilføre KORK en ny dimensjon. KORK var et underholdningsorkester, men før eller siden måtte det vokse inn i noe annet.» Mirakuløst nok klarte han å gjennomføre sin målsetting.
Kampglade dirigenter
Bruland gikk av i 1988, og blant 158 søkere til stillingen ble Avi Ostrowsky ansatt for tre år, fra 1989. På Marienlyst hadde de lært av historien, og lot ham gå i tospann med programsekretær Reidun Berg, et organisatorisk vidunder som kjente KORK og musikklivet fra a til å. Både hun og Ostrowsky pustet og levet KORK. Han drev dem til upløyd mark og insisterte på å konsertere for et publikum, ikke bare for døde mikrofoner, hun virvlet opp byråkratiet og var KORKs talskvinne, ikke minst internt.
Etterhvert kom støtte fra uventet hold, fra en kringkastingssjef som for første gang i historien så KORK som en gave og ressurs, ikke som et problem. Til Vårt Land uttalte Einar Førde i 1992: «Kringkastingsorkesterets publikum er enormt stort og av den trofaste sorten som du nærmest må drive vekk fra radioapparatet med gevær. (...) Selv om vi i NRKs styre har spurt oss om orkesteret har en fremtid, er konklusjonen at vi satser på orkesteret.»
Under Ostrowsky hersket spillegleden, og både musikere og publikum ble hengivne – som i et «ordentlig» orkester. Han fikk fjernet det plagsomme annenrangsstemplet som dels skyldtes den pålagte repertoarpolitikken, dels interne forhold og etterlevninger fra 70-tallet.
Da Ari Rasilainen overtok dirigentpinnen i 1994, fant han et potent og spillesugent orkester. Nå er han inne i sin siste sesong, beskrevet som «nysgjerrig og leken» av orkestersjef Holger Gulbrandsen. Nå er det plass for alt, fra samspill med dj’er og mp3-filer på nettet til Beethovens 5., via Sissel Kyrkjebø og Ultima-festivalen. Når KORK reiser på Spania-turné i april, er de musikalske ambassadører som har Grieg og Svendsen, Mahler og Marques på programmet. De begynner også å få godt omdømme som platenavn. På Finlandia (!) har de hittil gitt ut 12 CD’er, bl.a. Sinding-symfoniene, Griegs «forbudte», og selvsagt Ut mot havet.
Som andre 55-åringer nå til dags, holder KORK seg utrolig godt. Det er synd og skam om det ikke skulle være liv laga. For det er det.
---
I kveld feires jubileet med TV-sendinger på NRK1 og NRK2!
