Elsk meg til døde!
Elsk meg til døde!
Første runde av taltentprogrammet WOYS er ved veis ende. Klassiskmusikk.com gjør opp status etter konserten «Elsk meg til døde».
WOYS – The Wilhelmsen Opera Studio for Young Singers – fyller et rom mellom operautdanningen og de profesjonelle stillingene ved operakompaniene. Blant rundt 800 søkere, ble fem sangere plukket ut til å få virke som praktikanter ved Den Norske Opera & Ballett i to år. Dette er et ambisiøst og generøst program. Pengene kommer fra skipsreder Tom Wilhelmsens fond og Talent Norge, og WOYS er et av rundt 70 programmer som Talent Norge står bak
De fem heldige sangerne har fått være med i mindre roller på flere av produksjonene. I tillegg har de jobbet med en egen oppsetning – Benjamin Brittens The Rape of Lucretia – som gikk tidligere i vår, men som jeg dessverre ikke fikk sett. Hvis den oppsetningen var en slags «eksamen», er denne konserten «skoleavslutningen».
Men noen vanlig festpotpourri var det ikke. For Operaen har nemlig bestilt fem splitter nye orkesterarier, skrevet av noen av Norges fremste komponister; Henrik Hellstenius, Øran Matre, Anna Berg, Maja S.K. Ratkje og Rolf Gupta. Tekstene som komponistene har tatt for seg, kommer alle fra bloddryppende viser og sanger – vi kan kalle dem «mordballader». Hver av WOYS-sangerne står for to stykker hver, en klassiker fra standardrepertoaret og en ny arie.
Utdrag fra operaer som ikke eksisterer
Kvelden var altså en balanseøvelse mellom gammelt og nytt, og jeg synes de traff bra på å utvikle nytt repertoar og å showcase sangerne. Siden jeg er opptatt av samtidsmusikk, var det naturlig nok de nye verkene som jeg la mest merke til. For det meste var det også der sangerne gjorde det best, kanskje siden stykkene var spesialskrevet for dem.
Av det nye synes jeg Maja S.K. Ratkjes «The Farmer's Cursed Wife» stod fram som det aller mest helstøpte. Stykekt viser fram Ratkjes fantasifullhet og bredde, med en rekke brå overganger og vendinger. Ratkje er en virtuos stemmekomponist, og hun presset «sin sanger», Laura Mayer, langt ut over operastemmens trygge og ganske etablerte rammer. Det er til Mayers ære at hun framstod som veldig trygg i dette uttrykket. Hun fikk vist seg fram som en versatil og mangfoldig sanger, som lett hoppet fra den ene av Ratkjes vokale spillopper til den neste.
De andre nye stykkene framstod som utdrag fra operaer som ikke eksisterer, eventuelt som små mini-operaer i seg selv. En slik mini-opera er Henrik Hellstenius' «What Blood?», basert på en skotsk vise. Sangen er en dialog mellom mor og sønn, hvor det viser seg at sønnen har drept sin bror. Bassen Johannes Nikolai Aas synger begge «rollene», og fikk vist fram sitt sterke dramatiske talent. Aas' bass sitter godt i det dype registeret, og Hellstenius har gitt ham mye å synge i dette området.
En annen mini-opera er Rolf Guptas «The Cruel Mother» skrevet for svensk-norske Sandra Bendrik. Gupta lar Bendrik synge melodier som ligger ganske nært folkesangen som stykket er basert på, mens grusomhetene som protagonisten har gjort (hun har drept sitt nyfødte barn) er malt ut i orkesteret. Stykket har en stor dramatisk dybde, og er betagende fint orkestrert. Bendrik har en god «tekstur» i stemmen, og passer fint til det voldsomme uttrykket.
Teksten som Anna Berg hadde valgt seg til «Colder Than Stone» er mindre fortellende enn de andre, og den poetiske teksten passer hennes delikat orkestrerte klangverden. Jeg synes Berg er en av de aller mest spennende komponistene i Norge akkurat nå, og det gleder meg at hun får stadig bedre grep rundt å skrive for det store orkesteret. Hun komponerer gestisk og evokativt, med mange fine nyanser, særlig når det gjelder bruk av pizzicati og harpe. Den irske barytonen Rory Green er nok kneppet svakere enn de andre på WOYS-laget i volum, og han hadde litt problemer med å fylle hele den store salen. Men jeg håper han vil ta med seg dette stykket videre, kanskje i en litt mer kammermusikalsk setting.
Ørjan Matres «Banks of the Ohio» hadde også lagt seg på en melodisk, nærmest musikal-aktig, linje for sangeren, mens satsen rundt er kompleks og aldri så lite kaotisk. Tenor Markus Bjørlykke snublet litt i en av de første innsatsene, og slapp seg aldri helt løs igjen. Det er likevel klart at det er Bjørlykke som er den aller sterkeste av sangerne fra denne gruppen, særlig når han får lov til å slippe seg løs i det italienske tenorrepertoaret. Kvelden sangmessig definitive høydepunkt var da han sang «Tombe degli avi miei» fra Lucia di Lammenmoor – full av kraft og italiensk sjarm.
Smidig showcase
Det var ganske stor sprik i uttrykk mellom de nye komposisjonene og utdragene fra operahistorien. Flere av overgangene ble derfor litt merkelige. Det er for eksempel et stort kognitivt rykk fra de barokke løpene hos Händel og den klangfokuserte samtidsmusikken til Henrik Hellstenius. Anna Berg ble litt inneklemt mellom Donizetti og Catalani. Operasjef Randi Stene – som har tatt initiativet til WOYS-programmet – var titt er ofte ute på scenen og fortalte om hva vi skulle få høre, med en pedagogisk entusiasme som limte det som ellers kunne blitt en sprikende kveld fint sammen til en smidig showcase av både av ny operakunst og nye sangere.
Og Den Norske Opera & Ballett skal ha all mulig honnør for å sette sammen programmet på denne måten. I stedet for å relegere samtidsmusikken til en nisjekonsert på Scene 2 – som vel hadde vært alternativet – har de stilt hele huset til rådighet, også for de nye komposisjonene. Stykkene ble spilt på hovedscenen til utsolgt sal, med den musikalske lederen Edward Gardner som dirigent og hele Operaorkesteret på scenen. Dette sier sitt om Operaens ambisjon om å være en kraft i norsk musikkliv, og at de vil former den nye musikken, ikke bare være et museum for den gamle. Man kan selvfølgelig innvende at det hadde vært enda bedre om Operaen bestilte komplette nye verk, men mens vi fortsatt drømmer om dette, får vi ta til takke med det vi får.
Kvelden ble avrundet av «Je vais, donc, te revoir» (‘Jeg kommer, altså, til å se deg igjen’) fra Massenets Thaïs, og alle de fem sangerne konkurrerte om hvem som kunne sjarmere mest. Tittelen kan fungere som et motto for forestillingen. Og jeg sier som Massenet: Jeg kommer, altså, til å se dere igjen. For dette er sangere som kommer til å sette preg på norsk musikk framover. Jeg håper også at de nye stykkene kan få et liv etter konserten, og for eksempel finne veien til en innspilling.
Og når det gjelder WOYS, applauderer jeg initiativet helhjertet. Neste kull er allerede på vei inn. 19. februar 2027 kan de oppleves i Cosí fan tutte på Scene 2.
Fakta
«Elsk meg til døde»
Den Norske Opera & Ballett, 20. juni 2026
Operaorkesteret, dir. Edward Gardner
Sandra Bendrik, sopran
Laura Mayer, mezzosopran
Markus Bjørlykke, tenor
Rory Green, bariton
Johannes Nikolai Aas, bass
Program
- Mozart (1786): Overture fra Figaros bryllup
- Händel (1724): «Svegliatevi nel core» – Laura Mayer, fra Giulio Cesare in Egitto
- Hellstenius (2026): «What Blood» – Johannes N. Aas
- Donizetti (1835): «Tombe degli avi miei» – Markus Bjørlykke, fra Lucia di Lammermoor
- Berg (2026): «Colder than Stone» – Rory Green
- Catalani (1892): «Ebben, ne andrò lontana» – Sandra Bendrik, fra La Wally
- Ratkje (2026): «The Farmer's Cursed Wife» – Laura Mayer
- Verdi (1857): «A te l'estremo addio / Il lacerato spirito» – Johannes N. Aas, fra Simon Boccanegra
- Gupta (2026): «The Cruel Mother» – Sandra Bendrik
- Matre (2026): «Banks of the Ohio» – Markus Bjørlykke
- Thomas (1868): «Ô vin, dissipe la tristesse» – Rory Green, fra Hamlet
- Massenet (1894): «Je vais donc te revoir» – Laura Mayer, Sandra Bendrik, Rory Green, Markus Bjørlykke, Johannes N. Aas, fra Thaïs
