Korsang på høyt nivå
Korsang på høyt nivå
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival kunne by på vakker korsang. I Fagerborg kirke fikk barna kvalitetsmusikk under åpningshelgen
Grønn bærekraft står i fokus for Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i årets utgave – den 26. i rekken
Derfor, sier direktør og kunstnerisk leder Bente Johnsrud, tar festivalen i år kirkemusikken inn i vår tid med mindre besetninger og færre tilreisende.
Pärt i Domkirken
Heldigvis er det nok tilreisende til at det internasjonale preget holdes høyt hevet.
Det opplevde vi på åpningskonserten i Oslo Domkirke fredag kveld.
Men først holdt leder i i Kirkerådet, Harald Hegstad, åpningstale der han blant annet sa: «Ære være Gud i det høyeste. Og ikke minst i vår tid, bør man også sitere fortsettelsen: «og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.
Kvelden var viet Arvo Pärt – fremført av Estonian Philharmonic Chamber Choir. Under ledelse av den legendariske dirigenten og korets grunnlegger Tõnu Kaljuste.
Homogent
Fra første tone i Misssa syllabica, Kyrie, utstrålte de og formidlet en ro – en ro i en verden fylt av uro. Da kjentes det godt å høre slik korsang. Svært homogent, og med en dirigent som brukte pausene meget bevisst i sin musisering.
Tõnu Kaljuste behøvde ikke bruke store bevegelser for å lede koret dit han ville ha dem. Også dette var med på å formidle messens budskap. «Herre, miskunne deg.»
Verker som Missa syllabica og to av de andre verkene på konserten, Magnificat og Sieben Magnificat-Antiphonen, er skrevet i Pärts karakteristiske tintinnabuli-teknikk – en form for minimalisme der en enkel, trinnvis melodi kombineres med en brutt treklang fra grunntonen, tonika. Dette krever gode sangere, som våger å stå i tonene og ikke minst stillheten. Som våger å la det minimalistiske uttrykket skinne.
Det gjør sangerne – gjennom hele konserten. Nydelige sopraner som behersker topptonene til fulle, men av og til litt dominerende. Kraftfulle herrestemmer som utstråler den samme roen.
Lovsang til lyset
Ikke minst i konsertens siste verk: utdrag fra Pärts mest omfattende korverk, Kanon Pokajanen. Teksten er en lovsang til lyset og til metamorfosen som skjer mellom natt og dag, mellom profeti og fullendelse, og mellom døden og det udødelige. Kanon Pokajanen er dedisert til nettopp Estonian Philharmonic Chamber Choir og dirigent Tõnu Kaljuste.
Også her vakker samklang, vakre harmonier og kraftfulle fraser som går over i stillhet og ro.
Helt til slutt – en voggesang fra Grønland der koret fikk vist andre kvaliteter.
Familiekonserter
En konsert til fra åpningshelgen: Lørdag formiddag i Fagerborg kirke fikk familiene møte musikere med et program tilpasset de minste.
Det hadde vært plass til fler på den andre av to familiekonserter. Men det viktigste; mange barn sammen med foreldre eller besteforeldre fikk et møte med den klassiske musikken gjennom Ensemble Allegria.
Forventningene var det ingen ting å si på. Vårt lille barnebarn på 3 ½ år ventet spent og nysgjerrig på fanget. Så på kontrabassene som lå på podiet. Lurte på om hun kunne stå i benkeraden, eller i hvert fall stå på knærne. Men så kom musikerne spillende inn. Og da tok hun plass i midtgangen sammen med mange av de andre små.
Glede
Allegria – som betyr glede – vekslet mellom å spille NÅ-tidens musikk (Konserten het Allegria NÅ), og Vivaldi, Grieg, Tsjajkovskij og Bartók. I stadig nye formasjoner og bevegelser, formidlet de enorm spilleglede til små og store tilhørere. Da fikk vi også erfare at musikk ikke nødvendig handler om å sitte stille på et podium der publikum sitter like stille i benkeradene. De demonstrerte på ypperlig vis at musikk er og skaper bevegelse.
Da musikken var ferdigspilt, fikk de som ønsket – godt instruert og hjulpet av musikerne – prøve små strykeinstrumenter. Mange av dem tok nok sine første strøk her.
På spørsmål om hva som var det beste på konserten, svarte hun: Musikken.
Disse konsertene er viktige. Barna får oppleve levende kvalitetsmusikk. Kanskje noen av dem som prøvde instrumenter lørdag deltar på Kirkemusikkfestivalen som musikere om tjue år?
