Otto Winter-Hjelm: Symfonier
Vår anmelder gir Kringkastingsorkesteret og Miguel Harth-Bedoya fem stjerner for sin innspilling av Otto Winther-Hjelms symfonier.
Winter-Hjelm Symfonier: nr. 1 i b-dur; nr. 2 i h-moll
Kringkastingsorkestret, dir. Miguel Harth-Bedoya
Simax PSC1359 (60 minutter)
Tommel opp for Otto Winter-Hjelm (1837–1931) fordi han komponerte den første norske symfonien – den i b-moll som er innspilt her. Den ble uroppført i 1862. Vel, den beskrives mer presist som den første symfonien av en nordmann enn som den første norske symfonien. Arven er den mendelssohnske, den Winter-Hjelm må ha tatt grundig til seg i den korte perioden da han hadde økonomi til å studere i Leipzig. Den har klarheten i tekstur, en dansende kvalitet og det lette anslaget som karakteriserer Mendelssohns egen orkesterskriving. Foreløpig har den ikke det ekkoet av norsk folkemusikk som Grieg og Svendsen snart skulle løfte frem, men det som er til stede, særlig i yttersatsene, er en mørkere tone som ser fremover mot andre del av det 19. århundre fremfor bakover til første halvdel – og du hører hvorfor hornister og trombonister trenger en øl eller to etter konserten. Hornstemmene ser faktisk bakover – til Schumanns bruk av hornene som et harmonisk viktig kor. Første symfoni er et gjennomgående tiltrekkende verk, med en hoppende rytme i satsens første tema, en regelmessig gange i andre, en schumannsk galopp med hint av Tsjaikovskij (i 20-årene) i den tredje, og i den fjerde en virvlende, svingende Allegro vivace som avrunding. Winter-Hjelms prestasjon i dette verket er ikke vill originalitet – hans gjeld til andre er hørbar – men den komposisjonstekniske mestringen som løfter ham gjennom, skjønt han bare var 25 da han skrev den. Selv om det ennå ikke er en hørbart norsk symfoni, har den massevis av personlighet og selvtillit.
Den andre symfonien er fra 1862, og selv om den kommer i hælene på den første og deler mange av dens egenskaper, ikke minst arven fra Schumann, hører du tydelig det norske elementet allerede fra de innledende taktene: ikke uttalte, men definitivt til stede, og det gir den andre symfonien en individualitet som i hovedsak ikke slipper til i den første. Winter-Hjelms egen personlighet hevder seg sterkere også, rytmisk, melodisk og i arrangementene. Winter-Hjelm satte titler på de tre første satsene: «Vikingeliv», «Livet til fjelds» og «Nattefantasier». Fjerde sats, uten tittel, er den norskeste av alle. Det dramatiske landskapet i første sats er mer variert enn den i første symfoni, andre satsens Andantino pastorale er tvers igjennom sjarmerende, med ekko av norsk folkemusikk hørbart i både melodi og rytme, og viktigst av alt, i sin fornemmelse av friluft. Den presise scherzoen har en del fuge-elementer som Mendelssohn ville beundret, og den selvsikre finalen makter å forene ekko fra scherzoen i Beethovens 9. og å foregripe Elgar. Dette er en stor prestasjon.
Kringkastingsorkestret under Miguel Harth-Bedoya, sjefdirigent fra 2013 til tidligere i år, spiller med den slags overbevisning som tyder på musikerne er klar over betydningen av disse innspillingene. Det er litt på kanten av Simax å sette «komplette symfonier» på coveret, som om han var en av de gutta som skrev et stort antall – disse to er alt vi har. Men det understreker hvilket tap det er for norsk musikk at han ikke fortsatte å komponere mer i løpet av sitt lange liv: han var 93 da han døde. Begge symfoniene fortjener en plass i dagens orkesterrepertoar – hvis konserter noen gang blir lov igjen – men den andre kommer til å vise seg mest givende. Før (a) et orkester-management viser litt intellektuell nysgjerrighet (b) og vi får lov å gå ut av hulene våre igjen, er denne herlige innspillingen det nærmeste vi kommer.
Artikkelen i CD-heftet er av Harald Herresthal, og hans egen pionerinnsats som musikkhistoriker med norsk musikk som hovedfelt, fortjener anerkjennelse i seg selv. Han og (i utgangspunktet) en håndfull kolleger – den viktigste blant dem er Arvid Vollsnes – har sørget for det akademiske grunnlaget som disse prosjektene bygger på, og nå er det en hær av musikkvitere som forsker i dette området. Disse mennene fortjener vår takknemlighet.
