Mozart and the Organ
I et brev til sin far Leopold skriver Wolfgang Amadeus Mozart om sitt forhold til orgelet: «I mine øyne og ører er orgelet instrumentenes dronning.»
MOZARTS KJÆRLIGHET TIL ORGELET
Tross begeistringen for instrumentet, og at Mozart selv spilte mye orgel, komponerte han ikke mye musikk for «instrumentenes dronning». Organistene improviserte når de spilte messe, og orgelet var på den tiden ikke et konsertinstrument som krevde et avansert repertoar.
Mozarts originalmusikk for orgel består av 17 énsatsige «Epistelsonater» – kammermusikk skrevet mellom 1772 og 1780 til messene i Salzburg. Besetningen på 14 av disse er to fioliner og generalbass, mens de tre siste krever større besetning. Stykkene er korte – dette er musikk skrevet for å spilles mellom tekstlesningene. Orgelet gis gradvis en konserterende rolle fra de første til de senere, og Sonate i C (K336) kan beskrives som en liten orgelkonsert.
I 1790 fikk Mozart bestillinger på musikk for et såkalt «Flötenuhr» – et stort gulvur som også inneholdt et selvspillende orgel. Instrumentet var populært i samtiden – det finnes også komposisjoner for instrumentet av Händel, C.P.E. Bach og Haydn. Musikken skulle ofte beskrive en hendelse eller situasjon – bestillingene til Mozart skulle spilles i et voksmuseum til minne om en feltmarskalk Laudon. Mozart var ikke spesielt begeistret for «Flötenuhr» som instrument, men verkene er komposisjoner av svært høy musikalsk kvalitet. Her viser den modne Mozart sine evner som kontrapunktiker og evne til å skape sangbare melodier og framtidsrettet harmonikk.
Stykkene er virtuose og må til en viss grad arrangeres for å kunne la seg spille av én utøver på orgel.I tillegg til organisten Anders Eidsten Dahl, spiller fiolinistene Arvid Engegård og Atle Sponberg og fagottisten Embrik Snerte på de 14 kirkesonatene. Mozarts verk for «Flötenuhr» er tatt opp i Margaretakyrkan i Oslo på et orgel som er tydelig inspirert av syd-tyske barokkorgler.