TSJAJKOVSKIJ, BARTÓK OG DVOŘÁK

Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Elisabet Skaar Sijpkens kl. 18:30. 

Fantasiouverturen til «Romeo og Julie» ble uroppført i mars 1870, i Moskva. Innledningen har en koralmelodi som grunnlag. Med denne ville Tsjajkovskij fremstille følelsene til munken Laurence som i stille andakt retter sine tanker mot det hinsidige. Hoveddelen skal skildre kampene mellom adelsslektene til Romeo og Julie. Så følger kjærlighetssangen, og til slutt klagen over døden til de to. Det var komponist og pianist Milij Blakirev som hadde satt Tsjajkovskij på sporet av Shakespeares tragedie.

Béla Bartók døde i 1945, samme år som hans Konsert for bratsj og orkester ble til. Oppdragsgiver var den engelske bratsjisten William Primrose. En renskrift av partituret lot seg ikke gjøre før komponistens død, og Tibor Serly – en elev av Bartók i New York – påtok seg den vanskelige oppgaven. Ifølge Bartók skulle orkestreringen være «gjennomsiktig», og slik har den også blitt. Selv om den nærmer seg den klassisk-romantiske konserttypen, gir forløpet i konserten inntrykk av noe rapsodisk med en fri forming av de tre satsene (som skal spilles uten pauser).

Antonín Dvoráks Symfoni nr. 7 i d-moll, op. 70, anses av mange som hans mesterverk. Etter en fem år lang pause fra symfonisk musikk, begynte Dvorák å komponere symfonien i desember 1884. Den består av fire satser i klassisk form: Allegro maestoso, Poco Adagio, Vivace (Scherzo) og Allegro. Symfonien ble bestilt av London Philharmonic Society, og Dvorák var godt forberedt. Hovedtemaet i første sats er melankolsk og lyrisk, mens Scherzo-satsen er kjent for sin livlige rytme og melankoli. Den avsluttende satsen har et særegent og subtilt eksotisk preg med sin bruk av forstørrede sekunder og det forhøyede fjerde tonetrinnet. Symfonien ender i en triumferende dur-akkord.