TSJAJKOVSKIJ OG SJOSTAKOVITSJ – OSLO KONSERTHUS

Beklager, Dette arrangementet har allerede funnet sted.

Tsjajkovskijs Fiolinkonsert i D-dur fra 1878 er et virtuost stykke til tusen, og Dmitrij Sjostakovitsj sin Symfoni nr. 10 antar i sistesatsen «mer enn symfoniske dimensjoner».

Peter Tsjajkovskij var selv ingen fiolinist, derimot pianist. Sin eneste fiolinkonsert var det hans tidligere elev, fiolinisten Josef Kotek, som oppmuntret han til å skrive. Komponisten ville dedikere konserten til den berømte fiolinlæreren Leopold von Auer, men han ønsket ikke å innstudere verket. Derimot har hans mest berømte elev, Jascha Heifetz, gjort en uforlignelig innspilling av den vanskelige konserten. «Vanskelig» er imidlertid en underdrivelse, for Tsjajkovskijs Fiolinkonsert i D-dur fra 1878 et virtuost stykke til tusen – nesten uovervinnelig med alle dets tekniske hindre. Likevel, og kanskje derfor, er det forblitt et publikumsnummer. Første sats begynner med det som kan minne om en russisk folketone, men fiolinen lar den straks stige til det dramatiske. Vemod og melankoli preger det andre temaet i fiolinen, men satsen slutter nesten ekstatisk. Andresatsen er tilsvarende melankolsk. I det rasante finalen («Allergro vivacissimo») blir det musikalsk ekstase, men også tydelige figurer og gestalter, alt mens fiolinen må forsere akrobatiske vanskeligheter før den briljante avslutningen.

Dmitrij Sjostakovitsj sin Symfoni nr. 10 ble skrevet samme år som Josef Stalin døde (1953). Komponisten hadde alltid hatt et anstrengt forhold til myndighetene, men greide – på uforklarlig vis – å unngå det hemmelige politiet. Stalin døde 5. mars, symfonien ble til fra juni til oktober, og uroppføringen fant sted i Leningrad i desember. Første sats varer i over 20 minutter, der sorgfull stemning følges av fortvilelsesskrik, før sluttakkordene markerer resignasjon. Andresatsen er en kraftutfoldelse med et nærmest krigersk uttrykk. I de to siste satsene skal tonene d-ess-c-h angi komponistens eget navn, noe som også forekommer i andre verk av Sjostakovitsj. Man kan si at dette motivet viser kunstnerens kamp mot en skrekkelig verden. Symfonien antar i siste sats, med motivet i messingblåserne, mer enn symfoniske dimensjoner.