Urfremføring: Over hav, mot en høyere himmel
Urfremføring: Over hav, mot en høyere himmel
Torsdag 3. april urfremfører Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO) en ny norsk symfoni av Ståle Kleiberg; Over hav mot en høyere himmel. En symfoni om norske utvandrere
En symfoni om migrasjon og identitet
Sommeren 1825 forlater skipet Restauration Stavanger med kurs mot Amerika. Tre måneder seinere går de første norske emigrantene i land i New York. Utvandringen fra Norge har begynt. I sin tredje symfoni har Kleiberg valgt å sette søkelys på den norske utvandringen til USA på 18- og 1900-tallet. Symfonien er en del av oppbyggingen mot Nasjonaljubileet i 2030, der tema for 2025 er migrasjon og identitet. Her vil norsk utvandringshistorie stå sentralt, og symfonien er tenkt urfremført som del av «Nasjonalt utvandrerjubileum 2025».
En komponist med internasjonalt gjennomslag
Ståle Kleiberg har oppnådd betydelig internasjonal anerkjennelse. Han har skrevet bestillingsverk for ledende orkestre, ensembler og solister og er en av Norges mest spilte samtidskomponister. Kleibergs musikk kjennetegnes av en romantisk stil med et sterkt personlig uttrykk, noe som særlig kommer til syne i hans store vokalverk. Et av hans mest fremførte verk er Requiem – for the Victims of Nazi Persecution, som har rørt publikum verden over.
TSO mot 2030
TSO har inngått et samarbeid med Nasjonaljubileet 2030 under tusenårstemaet Musikk i 1000 år. Frem mot 2030 vil vi knytte en rekke konserter og nyskapende prosjekter opp mot nasjonaljubileet. Disse konsertene vil være en hyllest til Norges rike musikalske arv, og hvordan vi med arven i ryggen former symfonisk musikk for fremtiden.
Klikk her for å lese mer om TSO mot 2030.
Programkommentar av Ståle Kleiberg
Å bo i USA var en gang det store målet for frihetslengtende nordmenn. Slik er det ikke i dag, særlig ikke etter regjeringsskiftet i januar. Men det er faktisk ikke mer enn 200 år siden sluppen Restauration seilte fra Stavanger til New York med de første norske utvandrerne ombord. Hundre år senere hadde ca. 800.000 nordmenn emigrert til Nord-Amerika. Kun Irland hadde et høyere antall emigranter i forhold til folketallet. Symfonien Over hav mot en høyere himmel tar utgangspunkt i denne delen av vår historie.
Han sad i «prisonen» i lange år,
der siges, i fulde fem;
Ordene er Henrik Ibsens – to linjer fra hans fortellende dikt, Terje Vigen.
Terje satt altså i «prisonen», en fornorskning av det engelske «prison». Han var langt ifra eneste nordmann som fikk et opphold der.
Bakgrunnen er at unionen Danmark-Norge hadde kommet med i Napoleonskrigene på fransk side. Britene innførte kystblokade. Brudd på denne ble straffet med opphold i «prisonen». I årene mellom 1808 og 1814 ble ca. 7000 menn fra Danmark-Norge fengslet av britene for brudd på blokaden. De fleste var nordmenn, som satt i såkalte prison-skip – skuter uten seil og ror, som lå for anker uten tilknytning til kai.
Terjes forbrytelse var å hente hjem tre tønner bygg i en robåt. Andre gikk mer drastisk til verks, ved å utstyre såkalte kaperskip – båter som hadde til formål å kapre britiske fartøy, for å tilegne seg både skip og last. Dette ble lovlig virksomhet i Danmark-Norge. Forutsetningen var at man hadde fått tildelt kaperbrev, det vil si kongelig løyve til å kapre britiske skip.
Lars Larsen Geilane, skipper på sluppen Restauration, som brakte de 52 første norske utvandrerne fra Stavanger til New York i 1825, hadde sittet i «prisonen». Her stiftet han bekjentskap med briter som drev sosialt arbeid overfor fangene. De kalte seg for «Friends», og hadde sitt eget «Society of Friends». Andre kalte dem foraktfullt for «Quakers». «Vennenes» svar var å bruke ordet «Quakers» om seg selv.
Lars stiftet altså bekjentskap med kvekerne da han satt i engelsk fangenskap. Etter frigivelsen og hjemkomsten i 1814 returnerte han til England. Her tjente han i ett år hos Margaret Allen, en av kvekerne Lars hadde møtt som prisonfange. I «prisonen» hadde Lars også blitt kjent med Elias Tastad. Som Lars, hadde også Elias blitt sterkt influert av kvekernes lære da han satt som fange i England. Godt hjulpet av engelske kvekere, dannet Lars og Elias et kvekersamfunn i Stavanger i 1818.
Kvekerne aksepterte ikke Statskirkens sakramenter og ritualer. Det ble fort problemer av det. Elias Tastad hadde ikke bare giftet seg på kvekervis. Da tvillingjentene hans døde av meslinger, ville Elias begrave dem etter kvekernes skikk. Det fikk han ikke lov til. Elias begravde da jentene selv i uvigslet jord. Det gikk ikke upåaktet hen. Elias ble stevnet, og retten dømte ham til å grave likene opp igjen.
Dette og lignende eksempler på manglende trosfrihet var en helt sentral årsak til at Lars Larsen Geilane bestemte seg for å føre de første norske utvandrerne til Amerika i sluppen Restauration, en seilbåt på 54 fot, som var bygget for kystfrakt – ikke for havseilas. 52 mennesker gikk ombord i Stavanger 4. juli 1825. 53 gikk i land i New York tre måneder senere. Under overfarten ble det nemlig født et barn. Foreldrene het Marta Georgina og Lars Larsen Geilane. Barnet kalte de Margaret Allen etter kvekerkvinnen Lars hadde møtt i «prisonen» og som han senere hadde tjent hos.
Er så dette noe å markere i dag? Svaret er ja! 200-årsjubileet er selvsagt ikke en feiring av manglene ved det norske samfunnet for 200 år siden. Det er en påminnelse om hvor og hvem vi var, og hva vi som samfunn har utviklet oss til på relativt kort tid. Toleranse, tanke-, trykke- og trosfrihet er tilkjempede størrelser. Det har ikke vært uten omkostninger å komme dit vi som samfunn står i dag. Når det moderne Norge fungerer som vertsland for mennesker som emigrerer av lignende grunner, er det viktig å minne om dette historiske perspektivet.
Hvordan kommer så dette til uttrykk i symfonien Over hav mot en høyere himmel? Symfonien faller i tre satser. Hver sats er inspirert av et naturbilde: Hei, hav og himmel. Den underliggende fortellingen blir da: Fra hei over hav mot en høyere himmel.
Melodien som foldes ut mot slutten av symfonien har vært forberedt fra begynnelsen av siste sats. Nå spilles den i sin helhet. Det viser seg å være den såkalte kvekerhymnen How Can I keep from Singing? Pete Seeger fremførte denne ofte, og den har også stått på repertoaret til en rekke andre utøvere i moderne amerikansk folketradisjon. Det siste verset har på ingen måte mistet sin relevans:
When tyrants tremble, sick with fear,
and hear their death-knell ringing,
when friends rejoice both far and near,
how can I keep from singing?
In prison cell and dungeon vile,
our thoughts to them go winging.
When friends by shame are undefiled,
how can I keep from singing?
Hver gang tyranner skjelver stygt
av frykt, lar dødsangst tynge,
mens venners indre lyser trygt
da må jeg bare synge.
Når venner dypt i fangehull
har sannhet i sin slynge,
står rakt og fast og uten skyld,
da må jeg bare synge.
(Norsk gjendiktning: Ståle Kleiberg)
