Vårofferet i Hardanger
Det skal mot til å sette opp Stravinskys Våroffer. Premieren i Paris i 1913 var en av det 20. århundrets største skandaler. Publikum ropte fyrop, skrek, sloss i salen og fortsatte ute på gaten. Den modernismen folk ikke var modne for var ankommet.
Musikken ble av de fleste tilstedeværende oppfattet som stygg og voldsom, dansen som vulgær og langt fra den klassiske ballettens grasiøse bevegelser. Vårofferet var bare et av mange høydepunkt under 25 års-jubileet for Hardanger Musikkfest.
Verket regnes som et av de mest banebrytende verk i musikkhistorien. Ideen kom til Stravinsky i en drøm i 1910 mens han arbeidet med balletten Ildfuglen. Han sier at han drømte en scene med et hedensk ritual, der en utvalgt ungjente ble ofret og måtte danse seg til døde. Komponisten samarbeidet med folkloristen og maleren Nikolai Roerich, samt koreografen Vaslav Nijinskij. Det førte til et musikalsk koreografert verk fra det hedenske Russland, som samlet vårens mysterier kreative krefter i en stor bølge. Verket har to deler, «Jordens tilbedelse» og «Offeret».
Utallige revisjoner
Stravinsky arbeidet med verket gjennom 30 år med stadige revisjoner. Det ble først skrevet for to klaver, senere også for orkester. Skandalen ble snudd til suksess. Etter urfremførelsen har en lang rekke legendariske koreografer laget egne versjoner av Nijinskijs original. I Fjordahallen fikk publikum oppleve fire av landets ledende dansere, fra svært forskjellige stilarter tolke ritualet på nytt i samarbeid med koreograf Therese Skauge, i urversjonen for to klaver, fremført av Christian Ihle Hadland og Marianna Shirinyan.
Danserne var Camilla Spidsøe Cohen, klassisk ballett, Navid Rezvani, hiphopdanser, Torkjell Børsheim, folkedanser og Silje Aker Johnsen, sanger og danser. Til musikkens voldsomme, eggende og repeterende rytme laget danserne en forestilling som brakte Vårofferet helt inn i vår tid. En versjon med vide tolkningsmuligheter.
Store tolkningsmuligheter
Det går uten videre an å trekke temaet fra hedensk dødsdans inn i vår tid med global klimakrise, hungersnød og krig i store deler av verden. Men forestillingen gir store tolkningsmuligheter, og den kan selvsagt også oppleves som vakker musikk og vakker dans. Punktum. Forestillingen starter rolig, med Erik Raudes raslende klokkespill til nynning av Silje Aker Johnsen, som avslutter med et voldsomt skrik: «Våkn opp!».
Men det er håp. Cohen danser blant annet klassisk tåspissballett, Rezvani roterer rundt på hodet som en snurrebass, Børsheim viser kraften i folkedansen, mens Johnsen kombinerer alle former for dans. Hver for seg og sammen bærer danserne forestillingen fremover i gjentatte bevegelser mot publikum som sitter omkranset den rektangulære scenen. Det er også all grunn til å berømme selve scenen, som før forestillingen ble kostet og preparert som et skøytestadion og Frender (frivillige) som passet på at publikum ikke gikk over scenegulvet, der danserne barfotet skulle bevege seg. Også lyssettingen var perfekt med roterende lys på scenegulvet som ga illusjonen av en jord i bevegelse.
For vakkert? Neida!
Skal det kunne rettes kritikk, med utgangspunkt i originalens dysterhet, må det være at forestillingen rett og slett var for vakker. En estetisk nytelse, men hvorfor ikke? I en tid der pandemien fortsatt truer, trenger vi å oppleve vakre ting sammen. Hardanger Musikkfests Våroffer var et sterkt bidrag til dette. Som for å understreke kontrasten: Etter forestillingen var det pøsregn i Hardanger. Som en påminnelse om at Hardanger Musikkfest gir oss håp i mørket.
I år feirer Hardanger Musikkfest sitt 25 års jubileum, med et rikholdig program fra onsdag til søndag. På jubileumsfesten fortalte musikkfestens far, Stig Nilsson om opptakten til Hardanger Musikkfest i Ullensvang kirke. Han ledet den i 17 år. I en alder av 75 år er Stig Nilsson fortsatt aktiv musiker, blant annet i Oslo Trio.
